Tyskland burde ha vunnet

En viktig idrettstriumf fungerer som en legitimering av samfunnets lederskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sport er i løpet av de siste årene blitt et viktig forskningsfelt i samfunnsvitenskapene. I slike miljøer har man nemlig oppdaget at det er nødvendig å forstå sporten for å forstå det moderne samfunnet. Det er på høy tid at sportsjournalistene oppdager at det er nødvendig å forstå det moderne samfunnet for å forstå sporten.

Foran fotball-VM uttrykte den tidligere brasilianske fotballstjernen Socrates håp om at Brasil ville bli ydmyket under VM, kanskje ved å bli slått ut i første runde. Man stopper opp når man leser slikt. Er han bitter på sitt hjemland? Har han personlige konflikter med de nåværende spillerne og lederne? Svaret er, interessant nok, nei. Faktum er at Socrates har forstått hvor viktig sport er i det brasilianske samfunnet, og at sportslig suksess dermed lett kan tas til inntekt for rådende politikk. Hvilken norsk sportsjournalist eller utøver kunne ha sagt, for eksempel under USA-VM sommeren 1994, at det var til pass at Norge ble sendt hjem etter de innledende rundene? Slik at man kunne få dempet noe av den kvalmende og ikke minst fordummende selvgodheten? Dette var ikke akkurat et påtrengende synspunkt i dekningen av turneringen.

Progressivt

«Hele verden» heiet på Brasil. I visse miljøer, blant annet i deler av norsk offentlighet, blir det til og med regnet som «politisk progressivt» å holde med Brasil. Det er et relativt fattig land med svarte spillere, som dessuten er kjent for sin underholdende «sambafotball». Tyskerne er det derimot ingen som liker, for er de ikke «egentlig» humørløse, pølsespisende festbremser med lugubre understrømninger i sin nasjonale mentalitet?

Tilfeldighetene ville det slik at jeg så VM-finalen på en Bierstube som kaller seg Halles fremste fotballkneipe. Kneipen Zum Elfmeter ligger i Sachsen-Anhalts største by, altså i en del av det tidligere DDR der høyreekstremismen hadde gode vilkår i mellomkrigstiden, og der det også i dag er et merkbart innslag av hissige skinheads. Området ligger ellers på Europa-toppen i arbeidsledighet.

Finalen gikk på en vakker sommerdag med servering av øl og bratwürst både ute og inne, og kneipen var selvfølgelig fylt til randen av forventningsfulle tyskere med og uten malte flagg i ansiktet. Bandet som underholdt i pausen, spilte en hyllestsang til Oliver Kahn og Rudi Völler, til melodien av «Guantanamera»: «Ein Olli Kahn / Es gibt noch ein Olli Kahn / Ein Olli Kaahn» etc. Dette bekrefter kanskje manges fordommer mot tysk fotball. For hvordan kan noen elske et lag der de største heltene er keeperen og treneren?

Skuffet

Tyskland tapte, og folkemassen på Zum Elfmeter var skuffet. Men tyskerne er sindige folk, og de fleste klappet da kampen var slutt. Så tømte de halvliterne og gikk rolig hjem. Det kaller jeg et høyt sivilisasjonsnivå.

Tilbake til Brasil. Da det brasilianske laget som vant fotball-VM i 1994, kom hjem, hadde de med seg 15 tonn bagasje. Mye av det var elektroniske apparater spillerne hadde kjøpt i USA. Ved ankomsten stilte lagledelsen et ultimatum: Enten gikk hele bagasjen rett gjennom uten å bli inspisert av tollen, eller så ville laget nekte å delta i den offentlige hyllesten. Laget fikk det som de ville.

Men dette er ikke hovedsaken. En viktig idrettstriumf fungerer som en legitimering av samfunnets lederskap. En ydmykelse av Brasil kunne ha blitt et påskudd til kritisk selvransakelse. Derfor mente både Socrates og fotballkommentatoren Testao (som spilte på det legendariske 1970-laget) at Brasil burde tape denne gangen.

Fremmed

Denne typen perspektiver er fremmede for sportsjournalistikken her til lands. Ingen norsk sportsjournalist har meg bekjent brukt spalteplass på å vise hvorfor det var en tragedie at Argentina ble slått ut så tidlig og en lettelse at Danmark ikke kom lenger enn de gjorde. Noen av dem vil kanskje si at fotballen skal være en frisone fra politikken. Et slikt synspunkt viser i så fall hvor lite de har forstått av sportens betydning i dagens verden - ja, hvor lite de har forstått både av det de selv skriver og av sine oppdragsgiveres prioriteringer.