Tyvene roper: Stopp tyven!

De store selskapene vil rane til seg menneskehetens felleseiendom for så å tvinge menneskeheten til å betale for den.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Økokrims beslag hjemme hos 16-årige Jon Johansen har brakt frontlinjene i kampen om intellektuell eiendomsrett inn på dagsordenen i Norge. Det er ypperlig, for kanskje er det nå mulig å få folk til å åpne øynene for hva som skjer. Det dreier seg om et storstilt, verdensomspennende forsøk på å omdanne store deler av menneskehetens fellesarv til den private eiendommen til noen få store monopoler. I en artikkel i The Wall Street Journal ble den nye offensiven for å sikre intellektuelle rettigheter for et par år siden kalt «det største rushet etter eiendom siden det store landrushet i 1889», og med god grunn.

DVD-industrien er allerede avslørt når det gjelder saka mot Jon Johansen. Hvis man er ute etter å drive ulovlig kopiering av DVD-plater, trenger man ikke det programmet som ungdommen har lagd og distribuert. Den beskyttelsen han er anklaget for å ha brutt, beskytter ikke mot piratkopiering i det hele tatt, men den hindrer folk i å spille helt lovlig innkjøpte DVD-er på noe annet enn de overprisete DVD-spillerne som industrien har tenkt å gjøre milliarder på. DVD-industrien kjører intellektuell eiendomsrett foran seg, fordi det skal gi inntrykk av at de har en god sak, mens det de egentlig tar sikte på er å tvinge folk til å kjøpe dyre maskiner hvis de vil høre på sine lovlig kjøpte DVD-er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men dette kan lett få folk til å tenke at dersom det virkelig hadde dreid seg om å forsvare intellektuell eiendomsrett, hadde de hatt en god sak. Men dette er altfor enkelt. Det er nødvendig å problematisere hele dette begrepet og ikke sluke rått alt som kommer under etiketten intellektuell eiendomsrett. Det er nødvendig å se på hvem som krever hva slags rett til hva .

Med intellektuell eiendomsrett tenker nok de fleste på at en musiker, en forfatter eller en bildekunstner skal ha rett til å beskytte verket sitt og til å få betalt for arbeidet sitt. Og dette er det moralske grunnlaget for den norske åndsverkloven. Og foreløpig kan vi si at dette er et greit og riktig prinsipp. I USA var det en fornuftig mann som Mark Twain som i 1906 sto i spissen for å etablere en beskyttelse for kreativt arbeid. Men hensynet til utøveren er ikke det eneste prinsippet som må tas med i betraktning. Åndsverkloven bygger også på en erkjennelse av at intet verk, uansett hvor originalt det er, har oppstått uavhengig av samfunnet rundt seg. Uten alfabetet ville selv ikke Shakespeare eller Ibsen ha kunnet skrive bøker. Hvor ville selv de mest originale kunstnere vært uten biblioteker, museer, skoler, universiteter, arkiver, osv. osv.? Microsofts Windows kunne ikke ha eksistert uten den objektbaserte programmeringa som norske SIMULA var pioner for, bare for å nevne enda et eksempel. Menneskehetens felles kulturarv er en gigantisk allmenning. Uten den, ville det ikke oppstå særlig mye originalt. Dette prinsippet setter grenser for rekkevidden av den enkeltes eiendomsrett. Dette har blant annet gjort at man har blitt enige om at et visst antall år etter opphavsmannens død, skal verket være i det fri, som det heter, det vil si at det skal fritt kunne brukes av enhver.

Den intellektuelle allemannsretten finnes også i sentraleuropeisk rettsoppfatning. Men i USA er situasjonen annerledes. Der er det ikke opphavsmannens rettigheter loven tar sikte på å beskytte, men eierens. Den intellektuelle opphavsmannen til figuren Donald Duck er utvilsomt Carl Barks, men det er ikke han, men Disney-konsernet som har eiendomsretten til anda. Og nettopp Disney er en hovedaktør i spillet om å monopolisere den intellektuelle eiendomsretten. Da de innså at Mikke Mus var i ferd med å falle i det fri i 2002, la de så stort press på det amerikanske senatet at den generelle vernetida ble utvidet med 20 år. På grunn av USAs enorme politiske og økonomiske makt i verden, vil dette snart bli gjeldende lov i mange land, kanskje til og med de fleste. Og alt sammen fordi Disney vil beskytte sin profitt.

Mens vi snakker om Disney kan vi hente fram en gammel Donald-klassiker som het «Gullhjelmen», et av Carl Barks' mesterverk. Ifølge myten i denne historien skulle den som fant Leiv Eirikssons gullhjelm få all makt over Amerika. Donald og guttene drar ut for å finne hjelmen og hindre at den faller i de skurkaktige advokatenes hender. Men da Donald får tak i den utroper han seg til hersker over Amerika, og sier at han skal avskaffe alle skatter og avgifter, og erstatte dem med en eneste skatt: pusteskatten, fem øre pustet og ti øre sukket! Slik prøver nå Disney, Microsoft og andre å privatisere så mye som mulig av den menneskelige kunnskapen og tvinge oss til å betale dem hver gang vi beveger oss.

Data- og mediemonopolene er ille nok, men Noam Chomsky mener at de største interessene bak den amerikanske copyright-lobbyen er genmonopolene, de som ønsker å ta patent på så mye som mulig av DNA-kodene i verden. «Den amerikanske handelskommisjonen anslår at amerikanske selskaper vil tjene ca. 60 milliarder i året fra den tredje verden hvis intellektuell eiendom beskyttes i samsvar med det amerikanske forslaget,» hevder Chomsky. Dette dreier seg om å ta patent på dyre- og plantearter og tvinge blant annet fattige land i den tredje verden til å betale hver gang de skal ha såkorn eller et avlsdyr. Det britiske tidsskriftet The Economist nevner ett eksempel der et amerikansk selskap sikret seg oppskriften på en indiansk trylledrikk hos en stamme i Amazonas-området i Brasil. Dette var en drikk som stammens medisinmenn hadde framstilt i generasjoner, men etter at det amerikanske selskapet hadde patentert den, ville stammen risikere å krenke den intellektuelle eiendomsretten dersom den skulle finne på å markedsføre den sjøl.

Dette er definisjoner på intellektuell eiendom som helt åpenbart strider mot etiske og moralske prinsipper. Med hvilken rett gjør et kjemisk monopol krav på eiendomsretten til et gen som er resultat av hundrevis av millioner års utvikling? På hvilken måte kan de påberope seg å være opphavsmenn? Hensikten er å gjøre oss alle til deres maktesløse slaver, slik bedrifter over hele verden har blitt slaver av Bill Gates' elendige programvare og betaler de mest vanvittige avgifter for programvare som i sin kjerne består av ting som er rappa fra andre eller har vært fritt tilgjengelig tidligere.

De store monopolene har så stor kapital at de kan kjøpe seg rettigheter fra fattige gallerier, biblioteker og arkiver, for så å verne det med hele hærer av overbetalte advokater og drakoniske straffetrusler. Vi risikerer at ei norsk lærebok ikke kan gjengi et bilde av «Brudeferden i Hardanger» uten å betale avgift til Microsoft. Og det er et stort internasjonalt press på å endre nasjonal lovgiving i retning av den amerikanske rettsoppfatningen, der eieren betyr alt og samfunnet betyr lite. Nylig vedtok det amerikanske senatet det som er kalt The Digital Millennium Act, og som ifølge amerikanske kritikere er en lovtekst som radikalt flytter tyngdepunktet til fordel for storkapitalen.

Til nå har mange små norske rettighetshavere opptrådt som om de og de amerikanske monopolene kjemper samme kamp. Det bør de slutte med. Retten til skikkelig betalt for eget arbeid og egen kreativitet er én ting, retten til å rane til seg menneskehetens felleseiendom for så å tvinge menneskeheten til å betale for den er en annen.

Dette er en alvorlig sak, og mye tyder på at samfunnsinteressene vil tape mange kamper framover. Men det finnes en viss grunn til optimisme. Den nye teknologien gjør det faktisk på lang sikt nærmest umulig å opprette et digitalt keiserdømme, det har eksempelet til Jon Johansen vist. Carl Barks' historie om gullhjelmen har en avslutning. Etter Donalds erklæring om pusteskatten, kaster nevøene Ole, Dole og Doffen seg over ham, river hjelmen fra ham og kaster den ut i de frådende bølgene ved Labradorkysten. Så hackere i alle land, stå på, riv gullhjelmen av dem og hiv den langt til havs.