U-hjelp og politikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson fikk i går overlevert en gjennomgripende evaluering av norsk utviklingsadministrasjon fra Senter for økonomisk analyse (ECON). For første gang er alle ledd av norsk utviklingshjelp satt under lupen, fra jobben som gjøres ved norske utenriksstasjoner, via NORAD til Utenriksdepartementets arbeid. Konklusjonen er rimelig klar. For mye overlapping, for lite politisk nærkontakt og for svakt landfokus. ECON anbefaler en omfattende omorganisering der NORADs oppgaver legges til Utenriksdepartementet.
  • I sin rapport legger ECON til grunn at utviklingshjelp i dag er mer politikk og mindre tradisjonell bistand. Det er ingen overraskelse, men det er like fullt kontroversielt i en moralpreget norsk bistandsdebatt. I den grad stortingspolitikere bruker tid og krefter på de drøyt 14 milliardene som går til norsk utviklingshjelp, er det ofte med utgangspunkt i hvor mye vi må gi for ikke å skamme oss over egen velstand.
  • Utviklingshjelp som politikk er en sensitiv sone i denne regjeringen, som i tidligere regjeringer. Hilde Frafjord Johnson har ansvaret som utviklingsminister. Samtidig er utviklingshjelp blitt en viktigere del av norsk utenrikspolitikk. Utenriksminister Jan Petersens beste kort er i dag norsk engasjement i fred og forsoningsprosesser, og en tykk lommebok til bruk i Afghanistan og snart i Irak. Dette kortet blir bare viktigere og viktigere i en verden der gamle allianser og arenaer for tradisjonell norsk utenrikspolitikk rystes. Og pengene det koster å finansiere denne utenrikspolitikken, kommer fra utviklingsbudsjettet.
  • Anbefalingen fra ECON om å legge all utviklingshjelp til UD bygger delvis på en dansk modell, med ett viktig unntak: I Danmark finnes det ingen utviklingsminister, bare en utenriksminister. Det vil ikke skje her til lands. Med en statsminister fra Kristelig Folkeparti er utviklingsministerposten fredet. Posisjoner er også politikk.