Uakseptable forskjeller

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Satsene for sosialhjelp varierer sterkt fra kommune til kommune. Aftenposten har på bakgrunn av informasjoner fra Foreningen Fattig-Norge og Statistisk sentralbyrå, samt kommunene selv avslørt et sprik i utbetalinger som er oppsiktsvekkende. Nå er det ikke til å undres at utbetalingene er ulike, siden det er et kommunalt ansvar å fastsette sosialhjelpsytelser. Men at den rauseste kommunen gir nesten dobbelt så mye i månedlig støtte enn den gjerrigste bør være vanskelig å forklare. Særlig fordi støtte til boutgifter kommer i tillegg til sosialhjelp. Mens enslige sosialhjelpsmottakere i Karasjok i utgangspunktet får 5763 kroner i måneden får tilsvarende gruppe i Solund i Sogn og Fjordane bare 3170 kroner.

Regjeringen har i statsbudsjettet for inneværende år fastsatt støtten til enslige sosialhjelpsmottakere til 4600 kroner i måneden som en veiledende norm. En del kommuner har rettet seg etter dette, men ikke alle. Dessuten er det store variasjoner mellom kommunene hva slags ytelser som kommer i tillegg til sosialhjelpssatsene.

Systemet er bygget på at sosialhjelp er en midlertidig støtte som skal ytes inntil vedkommende mottaker igjen er i stand til å forsørge seg selv. Men i virkeligheten forblir mange sosialhjelpsmottakere like permanente som mottakere av uføretrygd. Og for den siste gruppa gjelder faste statlige normer som i de fleste tilfeller er høyere enn sosialstøtten

Etter at Nav-reformen er innført, bør det være mulig å samordne både satser og utbetalingspraksis bedre enn det som gjøres i dag. Samfunnet omdanner ikke utstøtte klienter til inkluderte arbeidstakere ved å sultefôre dem. Regjeringen har som kjent som ambisjon å avskaffe fattigdom. Da må den også sørge for at de som har minst, unngår å bli økonomiske ofre for prinsippet om kommunalt selvstyre. Særlig når dette prinsippet gir kommunene muligheten til ikke å regulere støttesatsene opp i takt med den alminnelige kostnadsutvikling og til ikke å rette seg etter regjeringens normer.