Uanstendig maktgrep

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Favorisering av kristelige aviser og skattefradrag for støtte til kristelige organisasjoner - hvorfor i all verden syter Kristelig Folkepartis ordførere over mangel på innflytelse i regjeringen? For det er jo dette KrF ble skapt for - å sørge for at statsmakt blir brukt til kristenfolkets fordel. At maktutøvelsen da overskrider det vi anser som anstendighetsgrensen, tar de nok ikke så nøye. For Høyre gir gladelig slike små hjertesaker til sin regjeringspartner mot at rikfolk får mindre skatt. I regjering får KrF mye ut av en rett linser.

Den økonomiske fordelen som kristenavisene får i budsjettforslaget er så grov at vi har vanskelig for å tro at forslaget kan bli stående under budsjettbehandlingen. Her er det snakk om å favorisere en type ideologiske aviser med hundretusener. Spesielt går det ut over ukeavisene Ny Tid og Morgenbladet. Men også den kvenske avisa Ruijan Kaiku blir fratatt 230 000 kroner, mens pinsebevegelsens avis Korsets seier får økt sin støtte med 370 000 kroner.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland begrunner endringene med at det er noe Stortinget har pålagt henne. Men det blir svært lite troverdig når vi ser det i sammenheng med det andre grepet som favoriserer kristenlivet i statsbudsjettet, nemlig skattefritaket for gaver til frivillige organisasjoner. Ordningen er som skreddersydd for kristenorganisasjonene som har en riksdekkende overbygning for lokalt baserte foreninger. Vil du gi til idrettslag eller andre foreninger i lokalmiljøet, blir det intet skattefradrag.

Det er også andre favoriseringer av kristenlivet i budsjettforslaget. Det er tydelig at Kristelig Folkeparti har fått uttelling på dette området som kompensasjon for den økonomiske høyrepolitikken. Men det betyr også at det er det gamle KrF som nå står blankpusset til neste års valgkamp. Nå ser vi igjen partiet som hadde som mål gjennom kultur og politikk å rekristne Norge. Dette bryter sterkt med det bilde av partiet som Valgerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondevik prøvde å skape med sin moderniseringslinje på 1990-tallet. Grepene koster lite, men har enorm symbolkraft. Men det avslører desperasjonen i partiet etter tre år med regjeringsmakt under Høyre.