UD, turisten og terroristen

En automatisk hjemsendelse på statens bekostning kan hurtig bli en bumerang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TURISTENE har møtt terroristene i London og Sharm el-Sheikh denne sommeren. Slik er vi kommet nærmere verdens brennpunkter, og slik tvinges utenrikstjenesten nærmere folk flest: dens vurderinger av sikkerhetssituasjonen i et land kan ikke lenger sendes hjem som internpost fra den aktuelle ambassade, de kreves offentliggjort med klare råd. Turistenes nye og utvidede reisemønstre utfordrer utenrikstjenesten langt mer enn spørsmålet om kriseberedskap. Det handler blant annet om en rolleforståelse som i dag synes uklar.

FRAMSTILLINGEN av norske myndigheters vurderinger etter den forferdelige terrorhandlingen i Sharm el-Sheikh har ikke vært helt korrekt. Det danske utenriksdepartementets holdning er i realiteten lik den norske reaksjonen. Heller ikke dansk utenrikstjeneste mener det er så risikofylt å være der at det er nødvendig med hjemsendelse. Derimot anbefales danskene å ikke reise til området. Dette har ført til en debatt mellom utenrikstjenesten og reiseselskapene, som betaler hjemreisen. Slik debatten går i en rekke land avsløres behovet for gjennomgang av kriterier og av økonomiske konsekvenser etter eventuelle råd. En automatisk hjemsendelse på statens bekostning kan hurtig bli en bumerang - uten at jeg dermed har sagt hva som er det riktige i Sharm el-Sheikh. Det er ikke vanskelig å forstå at en slik opplevelse fører til at en hurtigst mulig vil hjem.

TURISTEN har et selvstendig ansvar. Ikke minst når ferieturen legges til en fredelig oase, som i sitt aller nærmeste nabolag har fattigdom og politiske, religiøse og militære spenninger. For et par uker siden opplevde jeg det selv rett utenfor Sharm el-Sheikh. Sammen med to tenåringer ble jeg stående med koffertene ved foten av Sinai-fjellene fordi sjåføren vår ble tatt av politiet. Bilen ble konfiskert. Det viste seg at han ikke hadde lisens til å kjøre på Sinaihalvøya, selv om han kunne kjøre i Kairo, hvor vi kom fra. Forklaringen var grei: Reglene var svært strenge av hensyn til vår sikkerhet. Vi dro på kryss og tvers av Sinai og var gjennom minst 20 sikkerhetskontroller. Sjåføren hadde tatt en sjanse, vi forsto enda bedre hvor vi faktisk var.

UTENRIKSTJENESTEN kan sikkert bli bedre til å gi råd og vurdere muligheten for at turisten støter på terroristen; fakta på UDs hjemmesider og i reiseselskapenes brosjyrer om hvor og når det er skjedd terrorhandlinger, kan hjelpe et stykke på vei. Da vil den som bestiller en tur til Kairo, oppdage at sannsynligheten for å bli skadet i Kairos kaotiske trafikk er vesentlig større enn å bli rammet av ei bombe ved Keops-pyramiden, egyptisk museum eller ved basarene.