Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

U(D)kultur

Tida er løpt fra UD som eliteinstitusjon med monopol på å være best.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NOE AV DET første en nyslått UD-ansatt får utlevert er et stempel med eget navn, selve bumerket. De færreste på Victoria terrasse glemmer sitt første notat. Jeg husker mitt eget som fersk UD-aspirant, skrevet på lånt PC. Stemplet først av meg, så av byråsjefen min. Det var et notat for å be om PC. Svarnotatet kom et par dager seinere: -  Det er ikke midler på inneværende års budsjett, sto det. Ny jobb, dress, slips og eget kontor hadde jeg. Men PC å jobbe på kunne ikke skaffes før om et halvt år. Byråsjefen visste råd. Sammen klatret vi opp trappene til det såkalte «tørkeloftet», etasjen der hjemvendte gamle ambassadører satt «til rådighet». I kraft av rangen hadde de alle PC, men få, hvis noen, kunne bruke dem. En av ambassadørene ga derfor gladelig avkall på sin ubrukte datamaskin. Det var i 1995. UD var da et steinalderhus, totalt isolert fra omverdenens moderne informasjonsteknologi. Mye er skjedd siden den gang, men UD er stadig en gammeldags arbeidsplass der mange har et anstrengt forhold til nymotens duppeditter, informasjonsstrømmer og forståsegpåere uten diplomatisk laugsbrev.

BÆRBART DATA- og kommunikasjonsutstyr skal ha vært mangelvare da UDs diplomater etablerte provisoriske katastrofekontorer ved Krabi, Phuket og Khao Lak i Thailand, og for dem som ble sendt ut fra Oslo for å møte nordmenn på flukt. Men nymotens utstyr hadde trolig ikke hjulpet stort. UDs saksbehandlere er ikke opplært til å koble en bærbar PC raskt opp mot enkelt satellittutstyr i felt. Likevel blir det en avsporing å forklare UDs katastrofeproblemer med manglende opplæring, utstyr eller for få folk ved ambassaden i Thailand. Problemet er snarere at UD, selvfølgelig, ikke lenger er best til å håndtere alt som har med verden å gjøre. Men den erkjennelsen får du ikke fra UD-toppene, ganske enkelt fordi den erkjennelsen er en trussel mot UDs fundament som eksklusiv eliteinstitusjon, den kanskje eneste gjenværende i Norge. Folk står i kø for å begynne i UD. Og kritikk fra omverdenen avvises i beste laugsånd. Folk på utsida vet ikke hva de snakker om, og innerst inne kan kritikken også forklares med en slags misunnelse: Kanskje kritikerne en gang ble avvist i UDs aspirantopptak.

FLODBØLGEKATASTROFEN har ført til uvanlig lys på en institusjon og en kultur som slåss mot tida og kravene i en ny verden. Åslaug Haga, Sp-leder og tidligere UD-diplomat, beskriver UD-kulturen som fryktbasert. Få som jobber i UD vil motsi henne, og frykt er lite egnet som grunnlag for endring. Enkelte kommentatorer har redusert forklaringen på fryktkulturen til en mektig og nådeløs utenriksråd, Bjarne Lindstrøm. Det blir for enkelt. Realiteten er at ingen regjering, eller politisk ledelse i UD, har tatt grunnleggende grep for å definere hva et gigantisk Utenriksdepartement med 2200 ansatte skal være best på i 2005. I dagens verden er det å slåss mot vindmøller å skulle være best på alt fra energi og ressursforhandlinger til håndtering av en krise med tusener av nordmenn i utlandet. Men den refleksen har fått leve i norsk UD, trolig mer enn i de fleste av verdens øvrige utenriksdepartementer. I for eksempel Sverige og Danmark bedriver statsministernes kontorer selvstendig utenrikspolitikk på måter som er utenkelig i Norge. Landenes fagdepartement, koblet opp mot EU-systemet, bedriver også utenrikspolitikk på områder som ville ført til kollektiv angst på Victoria terrasse. Italia var trolig det landet i Europa som håndterte flodbølgekatastrofen best. Der er det et beredskapsteam med eksperter, koblet opp mot politi og forsvar, som drar i felten. Italiensk UD har ansvaret, men fra første minutt er det eksperter, uavhengig av laugsbrev, som fyller nøkkelfunksjoner.

GUDMUND HERNES har tidligere beskrevet ei krise som følger: Sjokk - tap - overbelastning - forvirring - kontrovers - vakling - disorganisasjon - sinne - tillitstap - legitimitetstap. UD befinner seg i nest siste fase. At det stilles spørsmål ved tilliten til UD er i seg selv et sjokk for en institusjon som er flasket opp til å se seg selv som Rolls-Roycen blant statlige institusjoner. Men hvis refleksen nok en gang er å slutte rekkene mot omverdenens kritikk og evaluering, kan også UDs legitimitet stå for fall.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media