Udyret Torgersen

Drapet på 16-årige Rigmor Johnsen i 1957 er fremdeles et mareritt for den norske rettsstaten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den 23-årige Fredrik Fasting Torgersen var selve udyret som måtte sperres inne på livstid i 1958 da drapet på 16-årige Rigmor Johnsen sto for retten. Han var den voldtektsdømte som var ute på prøve 7. desember 1957. En politipatrulje stoppet og arresterte ham på mistanke om at den kraftige idrettsmannen hadde stjålet guttesykkelen han brukte i sentrum like etter midnatt til 8. desember. Torgersen satt arrestert i politibilen da meldingen kom om at brannfolk hadde oppdaget liket av en ung kvinne under en ulmebrann i et bål av trelemmer og et gammelt juletre i kjelleren under Skippergata 6b. Den drepte var delvis avkledd, og hun var tydelig bitt i området rundt den venstre brystvorta.

En dømt voldtektsforbryter på vei gjennom sentrum på en stjålet sykkel. Var Fredrik Fasting Torgersen på flukt bort fra en enda verre forbrytelse? Et seksualdrap som var forsøkt skjult ved ildspåsettelse?

Jusprofessor Ståle Eskeland skriver i begjæringen på vegne av Torgersen til Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker at drapet på Rigmor Johnsen ikke ble etterforsket for å finne den skyldige, men for å bevise at det var Fredrik Fasting Torgersen. Og at da brannfolkene fant den drepte unge kvinnen, var morderen allerede arrestert.

Her finner Eskeland og Moss en viktig årsak til at så mye, etter deres overbevisning, kunne gå galt i behandlingen av bevisene i denne straffesaken. Elementer ved bevismaterialet som kunne tale til Torgersens fordel ble enten oversett, underslått eller bortforklart, mens elementer som pekte mot ham som gjerningsmann, ble forstørret og endatil forsterket ved manipulasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I går leverte Eskeland begjæring om gjenopptakelse til kommisjonen, og ledsaget overleveringen med svært kategoriske uttalelser om skyldspørsmålet i denne drapssaken som har ridd det norske rettssystemet som en mare i snart femti år. «Ingen bevis knytter Torgersen til drapet,» er Eskelands konklusjon. Han føyer til at flere bevis i saken utelukker Torgersen.

Fredrik Fasting Torgersen var antakelig ikke voldtektsmann selv om han var dømt og løslatt på prøve, da politiet arresterte ham om natta til 8. desember. Mange år etter at Torgersen var dømt til livsvarig fengsel og sikring for drapet på Rigmor Johnsen, innrømmet kvinnen at samleiet hadde vært frivillig. Påstanden om voldtekt ble satt fram for å dekke over utroskapen hun begikk mot sin mann. Torgersen hadde heller ikke stjålet guttesykkelen, men lånt den av en slektning.

Det er grensesprengende å tenke tanken at professor Eskeland skulle ha rett i at Fredrik Fasting Torgersen er uskyldig og har vært utsatt for et justismord i snart femti år. Tør medlemmene i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker med sin leder, advokat Janne Kristiansen, frigjøre seg fra de voldsomme konsekvenser en gjenopptakelse vil ha? Klarer de på fritt grunnlag å vurdere den systematiske og detaljerte dekonstruksjonen av bevisene som Eskeland og Moss har foretatt? Eller binder avvisningen av forrige begjæring i Høyesteretts kjæremålsutvalg for fire år siden tanken i dag litt på samme vis som voldtektsdommen og guttesykkelen kanskje gjorde i 1958? For hva vil en gjenopptakelse av Torgersen-saken gjøre med tilliten til norsk rettsvesen etter justismordene mot Per Liland og Fritz Moen?

Fredrik Fasting Torgersen ble framstilt som et menneskelig udyr. Han skadet sin sak ved å utpeke feil kvinne som den han hadde vært sammen med hjemme hos seg selv, og han angrep et vitne som hevdet å ha sett ham komme ut av nabohuset ved åstedet for drapet på Rigmor Johnsen. Aktor Lauritz Jenssen Dorenfeldt som seinere ble en høyt respektert, fryktet og samtidig omstridt riksadvokat, sa i retten at «nå må vi ha en garanti for at denne voldsforbryteren forvares for alltid». Fredrik Fasting Torgersen har alltid bedyret sin uskyld. Legges uskyld i stedet for skyld til grunn for Torgersens usannheter og angrep på vitnet, blir begge deler forståelige og de faller som bekreftelser på en løgnaktig voldsmann som er i stand til å drepe.

Janne Kristiansens ferske kommisjon har fått sin største utfordring hittil. Kommisjonens avgjørelse vil ha store konsekvenser, uansett hvilken konklusjon den kommer til.