Uetiske aids- argumenter

Det har de siste dagene foregått en debatt om hvorvidt fattige land skal få tilgang til hivmedisiner til spottpris. Det opprører meg at enkelte såkalte aidsspesialister avviser et slikt tiltak - av frykt for å få behandlingsresistente viruskulturer til Vesten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Debatten startet i Dagbladet og er ført videre i blant annet P4. Utgangspunktet skal være at det mangelfulle helsevesenet i mange u-land ikke vil være i stand til å administrere bruken av slike medisiner. Hvis behandlingsapparatet ikke makter å påse at pasientene bruker medisinene riktig, kan det føre til at viruskulturer blir resistente, og at medisinene ikke lenger virker. De resistente kulturene vil så komme til vår del av verden, heter det.

Jeg har intet grunnlag for å bevege meg inn på de medisinske premissene som ligger til grunn i debatten, men jeg føler et sterkt behov for å kommentere de etiske og moralske sidene ved et slikt synspunkt.

Behandling

Det er for så vidt gledelig at det i det hele tatt er mulig å ha en slik debatt. For bare kort tid siden hadde aids en dødelig utgang i alle tilfeller. Nå er medisinsk forskning kommet så langt at det foreligger et behandlingstilbud. Og kostnaden ved dette behandlingstilbudet er fallende, slik at det etter hvert er blitt mulig å bringe det ut til stadig større grupper.

For meg framstår det som en selvfølge at vi dermed har en plikt til å gjøre behandlingen tilgjengelig for flest mulig av alle de millionene av mennesker som i dag er uten et tilbud. Vi skylder ikke bare de syke selv det, men også deres omgivelser. Hver eneste dag blir for eksempel tusenvis av afrikanske barn foreldreløse som følge av aids. Hva med deres framtid? Har vi ingen forpliktelse overfor dem heller?

Alene

Mange barn må ta ansvar for mindre søsken. De er alene om å gi omsorg og sørge for småsøsknenes materielle behov. Skolegangen må avbrytes for å skaffe inntekter. Disse familiene skyves ut i absolutt fattigdom og er sterkt utsatt for alle former for utnytting. Samtidig er de med på å forsterke fattigdomsspiralen. Vi i PLAN og andre frivillige organisasjoner forsøker å bryte denne spiralen, og arbeider for at alle barn skal få mulighet til å leve verdige liv.

La meg slå fast: Ethvert menneske er verdifullt. Alle har rett til hjelp. At ulike fagmiljøer ønsker å utestenge store grupper mennesker fra behandling ut fra argumenter som er etnosentriske og som mangler empati med de aidsrammede, er for meg en helt fremmed og umulig tanke.

Jeg erkjenner at det er en stor oppgave å hindre spredning av hiv til nye grupper, og å lindre lidelsen for dem som alt er rammet av sykdommen. Men jeg stiller meg uforstående til at noen ikke ønsker å ta i bruk alle kjente hjelpemidler og alle tilgjengelige ressurser for å gjøre mest mulig på dette feltet.

Livskvalitet

PLAN har lenge jobbet med disse problemstillingene. Et viktig satsingsområde i vårt aidsarbeid har vært livskvalitet for de syke. Dagens medisiner gjør det mulig for oss å gi et langt bedre tilbud på dette området enn tidligere. Dødsfall kan forhindres. Det er for oss et mål i seg selv. I tillegg vil det være mulig å frigjøre ressurser som vi ellers måtte ha brukt til å skaffe alternativ omsorg for etterlatte barn. Eller for å erstatte den kunnskap og kompetanse som alltid faller fra ved et menneskes bortgang.

Afrikanske land lider i dag økonomisk av mangel på kvalifisert arbeidskraft. Betydelige ressurser settes inn for å bedre utdanningsnivået nettopp i Afrika, noe som er et helt nødvendig grunnlag for å styrke kontinentets økonomi. Denne innsatsen er i ferd med å komme til kort fordi frafallet av kompetanse, som følge av aids, er like stort som tilveksten. Skal vi tillate at Afrika for all tid forblir i en økonomisk hengemyr?

Det er for meg og den organisasjonen jeg representerer uetisk og uakseptabelt å forhindre tilgangen til det beste som finnes av behandling ut fra praktiske hensyn som et dårlig fungerende helsevesen. Jeg innser imidlertid at oppgaven ikke er lett. Men i stedet for å la være å gjøre noe, må vi heller arbeide for at slike strukturelle hindringer kan overvinnes. For det kan de.