Uholdbare prosedyrer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er forståelig at en av favorittene til stillingen som barneombud, advokat Thea Totland, trakk sin søknad like før helga. Da kom det fram at barneminister Anniken Huitfeldt i flere uker har hatt kjennskap til at hennes tidligere sjef fra Fafo, forskningsleder Tone Fløtten, var aktuell som søker, og i den forbindelse hadde bedt Justisdepartementets lovavdeling vurdere sin habilitet.

Samtidig med at Huitfeldt trakk konsekvensen av at lovavdelingen fant det tilrådelig å utnevne en settestatsråd for å behandle utnevningen, ble det kjent at Fløtten var søker. Her ser det ut som om et forsøk på ryddighet har bidratt til det motsatte. Særlig for andre som er involvert i prosessen. Ingen seriøse søkere ønsker å være listefyll hvis funksjon er å legitimere noe som kan oppfattes som en lukket prosess.

Det er bare måneder siden Manuela Ramin-Osmundsen måtte gå som følge av bruduljene som oppsto etter at hun hadde tilbakeholdt informasjon til statsministeren om forløpet til utnevningen av Ida Hjort Kraby som nytt barneombud. I denne saken har statsråd Huitfeldt og hennes departement informert så grundig om bakgrunnen for behovet for en settestatsråd, at andre søkere føler seg lurt. I begge saker er det snakk om kandidater med relasjoner til statsråden de skal overvåke. Det er prinsipielt betenkelig. Det hjelper bare et stykke på vei at det er en settestatsråd som utnevner det nye barneombudet. Det sikrer habiliteten i forbindelse med selve ansettelsen, men ikke ombudets uavhengighet i forhold til departementet.

Særlig i forbindelse med utnevning av ombud er det viktig at det ikke hefter tvil ved kandidatenes uavhengighet. Det er vanskelig i et lite land hvor miljøene er små og tradisjonen lang for politiske ansettelser. De nevnte sakene illustrerer behovet for at et selvstendig organ foretar utnevningen av ombud som skal ha en selvstendig stilling i forhold til departementet.