Ujevne essays til ettertanke

Carsten Jensen er kjent for norske lesere etter sine artikler i Aftenposten. «Fremtidsmuseum» er en kulturkritisk samling essays og artikler, der tematikken spenner fra velferdsstatens metafysikk, over norske matpakker, danske sykehus og svensk angst, til forbrytelsen som neste århundres utfordring. Og framtidsmuseet? - Det er Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Boka er den 27. i rekken av Cappelens upopulære skrifter og har selv et slags seriepreg. Den er ujevn. Den skjemmes dessuten av et visst forurettet gravalvor - ikke for det, tematikken er alvorlig nok, Jensen kretser om skjebne, det onde, nytelsessyke og ansvarsfraskrivelse, men fordi han selv tre ganger i forordet påpeker sin egen ironi, blir tonefallet pinlig påfallende.

Pratete

I åpningsessayet «Den onde gave», som er det svakeste, siterer Jensen en rekke kloke tenkere, blant annet seg selv, og tar leseren med på en pratete vandring gjennom teologi, litteratur, betraktninger over film og helse - før han konkluderer med at ondskapen aldri må tolereres, selv om den ikke kan fordrives fra livet eller samfunnet.

Likevel inneholder essayet interessante enkeltobservasjoner. Disse er hans styrke, og trer mer i forgrunnen i bokas andre del, som er en samling artikler fra Danmark, Sverige og Norge skrevet på bestilling i 1994 og 1995.

Det temaet som fenger best blant nordmenn, er nordmenn og Norge. Dette bør komme Jensen til gode. Her er mange treffende karakteristikker og kommentarer, særlig med utgangspunkt i Gro Harlem Brundtland og en matboks i Brumunddal. Men når han peker mot Karlsøy i Troms med ordene: «Her kulminerte den vestlige sivilisasjon», aner man at Jensen har vært litt for langt ute på landet.

Velskrevet

For dem som ikke bare vil lese om seg selv, anbefales Jensens betraktninger over Herlev Amtsykehus i København. Det er godt. Her setter han velferdsstatens helsefetisjisme inn i en metafysisk og historisk sammenheng på en tankevekkende og velskrevet måte. Det siste essayet, «Forbrytelsens århundre», må likevel sies å være samlingens beste bidrag. Han analyserer hendelsene i det ny-gamle Europa som tegn på en ny middelalder, der statsmakt og rettsstat er erstattet av vold og mafia, og hevder at ikke bare likhetsutopien har spilt fallitt. Også frihetsutopien har vist seg å avføde et monster. Jensen skal dessuten ha ros for at han henviser til og redegjør for de bøker og tenkere der han har hentet inspirasjon, slik bekrefter boka sin naturlige plass i Cappelens skriftserie, og slik opplever leseren å bli delaktig i en større samtale, der Jensen representerer en viktig stemme. Jeg vil anta at den etter hvert vil bli både ledigere og stødigere, slik at han finner en form som står i samsvar med det han lover i forordet. I denne boka har han fått god hjelp av Bertil Knudsens oversettelse.