Ulas ble bare fire år

SAKARYA/IZMIT (Dagbladet): En gul likpose ligger på en forhøyning foran en åpen grav. Rett bak står 15- 20 menn i bønn. I likposen ligger en liten gutt. Han skal begraves foran moren og faren, som ble stedt til hvile noen timer tidligere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ulas Ozen ble fire år gammel, ett av de tusenvis av ofrene for jordskjelvet som rammet Tyrkia natt til tirsdag.

Vi befinner oss på Emirdag-gravlunden i byen Zakarya. Her graves nye graver i rekordfart om dagen, stort sett med gravemaskin.

Gravemaskinene graver flere meter lange grøfter, og de drepte legges ned etter hvert. Som ellers i de jordskjelvrammede områdene går begravelsene unna i samlebåndsfart. Flere hundre mennesker er begravd her de siste dagene.

Minst 3000 personer er hittil funnet omkommet i Zakarya. Flere tusen er savnet, ingen kan fortelle hvor mange.

Ikke plass

På Emirdag-gravlunden har man fått tillatelse til å utvide gravplassområdet.

Byens sykehus har ikke plass til flere lik. Derfor blir folk begravd så fort som overhodet mulig. Frysebilene i byen brukes til å frakte omkomne, men heller ikke det er nok. Byens fotballstadion er senter for koordinering av begravelsene.

På Bagcesme-gravlunden på en høyde utenfor byen Izmit graver man stort sett for hånd. Det er trangt om plassen og få muligheter til å bruke gravemaskin.

De titalls graverne som før jordskjelvet hadde to- tre begravelser om dagen å forholde seg til, arbeider nå på spreng, fra klokka åtte om morgenen til åtte om kvelden. De er alle helt utslitt, men vet at de har mange og lange arbeidsdager foran seg.

40 graver

- Jeg har gravd 40 graver siden onsdag, sier Hadi Keymas (37), som har hatt denne jobben i seks år. Arbeidet tar hardt i 35 graders varme, men krever også sitt psykisk.

- Det er virkelig trist. Det er en like stor katastrofe for oss. Vi føler med alle som har mistet sine kjære, sier Hadi. Hans kollega Osman Iskander (33) ser litt annerledes på situasjonen.

- I begynnelsen tok jeg også det veldig hardt. Men nå er det blitt en vane, sier han.

- Alle som er gravlagt her, er identifisert, sier Osman. Men vi har ikke gravd alt. Det hender det kommer pårørende klokka to- tre om natta og graver sjøl, sier han.

Gravstøtte

En treplate, der navnet skrives på med blyant eller tusj, gjør foreløpig nytte som gravstøtte. Ikke alle har noe å skrive med, men graverne holder kontrollen ved hjelp av å tegne kart.

Hele tida kommer det folk for å begrave sine slektninger. Stort sett blir de omkomne brakt hit i privatbiler. Trekister står klare på gravlunden og likene blir umiddelbart kalket.

En gruppe på minst 50 mennesker kommer med en kiste drapert i et teppe med islams grønne farge. Kvinnen som ligger i kista, tilhørte en av de kjente familiene i Izmit får vi vite. Men døden sparte heller ikke dem.

Aysegul Yilmas var på besøk hos sin bror og hans familie på fire da jordskjelvet rammet. Alle ble drept. Ved graven sørger faren over tapene av sine kjære. Hans to barnebarn på sju og elleve er ennå ikke funnet.

- Aysegul ble funnet for to timer siden. Det er viktig at vi får begravd henne så fort som mulig. Men for oss er hun ikke død. Nå har hun startet sitt nye liv med Allah, sier fetteren Abidan Imamoglu (49).

I TYRKIA