Ulikhet i helse

Forskjellene i Norge øker. Det får dramatiske utslag, som det at de best stilte lever atskillig lenger enn de som har det dårligst sosialt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HELSEMINISTER Ansgar Gabrielsen gjorde det enkelt for seg og regjeringen i NRK radios nyhetssendinger i går morges. Legeforeningen hadde nettopp sendt en advarsel gjennom eteren: Fattige og unge risikerer å bli alvorlig syke, fordi de ikke kan betale egenandelene. I år er det minst 40 000 legekonsultasjoner som det ikke betales for. Som svar henviste Gabrielsen til et rundskriv fra 2001 hvor det understrekes at sosialkontorene skal fange opp slike problemer: «Sosialhjelpa skal betale.» Alle har krav på legehjelp. Vi minnes strømregningene og ministeren som ba folk gå til sosialkontorene, og undres på om hangen til å bruke sosialkontoret som et hokuspokus også røper det sittende regimes sosiale forståelse og innsikt i helseforskjeller? Det ligger en uforstand eller bedre, en nedlatenhet i slike svar, en nedlatenhet som tusener møter på de samme sosialkontorene og som gjør at terskelen for å oppsøke et sosialkontor kan være uoverstigelig. Bedre da å droppe legetimen. Bedre da å kutte strømmen.

DERSOM DET var opp til regjeringen, ville egenandelene vært enda høyere enn i dag, år etter år foreslås det å øke egenandelene. Slike forslag profilerer unektelig regjeringen og sier noe om dens verdigrunnlag. Spørsmålet om egenandeler er imidlertid bare ett eksempel - men et viktig eksempel - på det uomtvistelige faktum at helseforskjellene øker. Bjørn-Inge Larsen og Gunn-Elin Aa. Bjørneboe, henholdsvis direktør og assisterende direktør i Sosial- og helsedirektoratet, skrev i en kronikk her i avisa for to uker siden at «så langt har de siste tiårs bevissthet omkring sosiale helseforskjeller i velferdsstaten Norge ikke resultert i noen utjevning. Snarere tvert imot, forskjellene ser ut til å øke». De understreker at den beste veien å gå for å redusere sosiale ulikheter i helse i de brede lag, er en «politikk som er rettet mot hele befolkningen, basert på tanken om at alle skal ha like muligheter». Det dreier seg altså om nivået av ulikhet over hele samfunnsspektret. De to helsetoppene nevner blant annet skolen: «Kanskje er skolens mulighet til å gi alle en følelse av sosial tilhørighet og evne til mestring like viktig for elevenes framtidige helse.» Med andre ord: Graden av ulikhet i samfunnet er avgjørende viktig for helseforskjellene, ja, bokstavelig talt for levetida. Det er ikke levestandardnivået i seg selv som er avgjørende, men ulikhetene i samfunnet - i landet. Forskjellene i det norske samfunnet øker. I tiår har vi kjent til forskjellen i levealder, for eksempel mellom Oslo øst og vest. Den er der fortsatt: Rike menn i velstående strøk i vest får i snitt gå omkring på jorda i sju år mer enn fattige menn i øst. Det er dramatisk.

DETTE GIR en bakgrunn for at vi i Dagbladet i flere kommentarer har problematisert bruken av ordet valgfrihet - det at fellesskapsløsninger som tar sikte på å minske forskjellene i samfunnet og gi alle like muligheter, kan være mer gagnlig enn valgfrihet. I et svar gikk Dagfinn Høybråten overhodet ikke inn på de ulike tilnærmingene til velferdsstaten, som dette dreier seg om. Han svarte med å skryte av, og belære oss om, Kristelig Folkepartis subsidiaritetsprinsipp, nærhetsprinsipp, som i praksis betyr at beslutningene skal tas nær dem det gjelder. Deretter karakteriserte han annerledes tenkende som «sosialistisk orienterte samfunnsdebattanter som ser på staten og samfunnet som synonymer», de er debattanter på vei mot «utopia».Mer på vidåtta er det knapt mulig å stille seg.

LEDELSEN i Sosial- og helsedirektoratet har invitert til en svært viktig diskusjon om helseforskjellene. Kronikken er oppsiktsvekkende i den forstand at den peker på løsninger som er stikk i strid med regjeringens privatiserende linje på nesten alle politiske områder. Det at sosiale ulikheter i helse øker, forteller mer enn noe annet om det verdigrunnlaget Kristelig Folkeparti og regjeringen styrer etter. Eller skal vi si det med Gabrielsen etter et rundskriv fra 2001, fire år tilbake: «Sosialhjelpa skal betale.»