Ulmebrann i Høyre

Mens Bård Nylund (28) ikke er i tvil om at han skal bli sjef når han er ferdig med studiene, synes ikke Cecilie Holm (24) det frister i det hele tatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Unge Høyre kjører en knallhard valgkamp i Oslo for at Michael Tetzschner skal slå ut Inge Lønning på tredjeplassen på stortingsvalglista, og for at organisasjonens tidligere leder, Nikolai Astrup, skal slå ut Afshan Rafiq fra fjerdeplassen. Organisasjonen har fulgt opp delegatene til Oslo Høyres årsmøte i dag, og mener at de har lyktes slik at Tetzschner og Astrup vinner kampvoteringene.

Inge Lønning sa først at han ikke ville stille på fjerdeplassen dersom han tapte på tredje, men nå som risikoen for å tape er rykket nærmere, er han ikke lenger så sikker. «Hypotetiske spørsmål tar man stilling til når de ikke lenger er hypotetiske», lyder det nå.

Dagbladets portrett med Lønning på lørdag gjorde det klart at bergenseren sterkt misliker å tape, men at han enda sterkere misliker tanken på å forlate politikken.

Han sier at han aldri har likt å drive valgkamp for seg selv, men føyer tappert til at «vi i Høyre er for fri konkurranse, og da må vi også akseptere at det også gjelder nominasjonsprosesser ».

Michael Tetzschner er på vei inn i rikspolitikken, og vil nok prøve alle muligheter dersom første forsøk blir tap. Det er altså all grunn til å regne med at taperen i kampen om tredjeplassen stiller opp i kampen om den fjerdeplassen som Høyre til nå har hatt en mulighet til å sikre seg i Oslo til høsten.

Katastrofevalget i 2005 på 14,1 prosent var Høyres aller svakeste, og bare et kommunevalg i 2007 på 18,8 prosent berget partiledervervet for Erna Solberg. Nå ligger hun og Høyre der igjen på meningsmålingene, og fjerdeplassen i Oslo virker ikke lenger så sikker. Det øker behovet for en sterk kandidat på denne plassen

Øverst og uten utfordrer, troner 58-årige Per-Kristian Foss. Den beste partilederen partiet aldri fikk, som han er blitt kalt. Eller?

Spørsmålet ble brått relevant da Foss svarte at han stilte som partiets statsministerkandidat dersom partiet spurte.

Statsministerkandidat og partileder Erna Solberg dro til Sørlandet og erklærte at lederdebatten som oppsto, var medieskapt.

Tror heller vi sier at debatten er drevet fram av lave nivåer i meningsmålingene. Per-Kristian Foss ville ikke blitt spurt dersom Høyre hadde ligget trygt på 20 pluss. Det er når Solberg ikke lykkes med å føre det stolte partiet ut av gropa rundt 14 prosent at partiets dannete kvinner og menn ser seg om etter alternativer.

Ringreven Foss vet hva han gjør når han svarer som han gjorde. Og Solberg får beskjed om at Foss mener alvor når han avslår å stille på felles pressekonferanse med partilederen for å legge ballen død.

Det er ikke vanskelig å føle sympati for Solberg som er satt under indre press i den viktige oppladingsfasen foran landsmøtet i mai og valgkampen til høsten, men det er en medfølelse som fort kan lede på ville veier. Hun fikk fortsette, men går nå til et stortingsvalg med full forvirring omkring både Høyres politikk og regjeringsalternativ.

Det var Carl I. Hagen som gjorde Kjell Magne Bondevik til statsminister etter valget som både Bondevik og Jens Stoltenberg tapte i 2001. Hagen nektet den gangen å støtte en regjering ledet av Høyres Jan Petersen som var valgets vinner. Offisielt var grunnen at Hagen trodde en slik regjering vil få et kort liv, men minst like viktig var det at Hagen trodde han satt på et løfte om gradvis å bli sluppet inn i varmen av Bondevik dersom han fikk bli statsminister. I tillegg kom at en Høyre-regjering kunne ha flyttet stemmer bort fra Fremskrittspartiet.

Erna Solberg drømte om å skape grunnlag for en borgerlig firepartiregjering med Høyre som samlende midtpunkt og seg selv som statsminister. Den drømmen ligger i grus, uten at Solberg klart og tydelig har valgt det andre alternativet som er å stille seg i spissen for et trepartialternativ i sentrum som etter hvert kan friste Senterpartiet. Hun har latt det ligge og flyte at hun ikke utelukker et ytre høyre alternativ, der det er uklart om statsministerkandidaten er Siv Jensen eller Erna Solberg. Dette alternativet skremmer vannet av moderate høyrevelgere som fortsatt lever etter Kåre Willochs ord om at Frp ikke er borgerlig parti.

Nå er vi også kommet til tida for Frp’s faste innslag foran et nytt valg: Innvandrer-utspillet. Siv Jensen ser nå for seg shariastyrte innvandrergettoer der ikke engang politiet tør gå inn uten full bevæpning og panservogner. Det er et innslag som bidrar til å styrke moderate høyrevelgeres overbevisning om at framtida ikke er å finne hos Jensen. Solbergs problem er at disse gruppene heller ikke finner den hos henne. Derfor forslagene om Foss, mens partiet venter på at Johnny Bernander skal gå lei av å befinne seg utenfor rampelyset?