Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Umistelige USA

WASHINGTON (Dagbladet): I dag blir Tsjekkia, Polen og Ungarn tatt opp som medlemmer i NATO. Seremonien er gjemt bort på den amerikanske landsbygda i Truman-biblioteket i Independence, Missouri, som bare har plass til 200 mennesker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik får ikke utvidelsen overskygge selve jubileumstoppmøtet i Washington i slutten av april, da NATO skal feire sine første 50 år under ledelse av det president Bill Clinton kaller «Verdens eneste umistelige nasjon». Kommentarredaktør Steven Rosenfeld i storavisa Washington Post bemerker litt syrlig at formuleringen jo kan forstås dit hen at verden kan klare seg uten alle andre nasjoner enn denne ene, og sånn sett er litt uheldig. Men det synes Clinton-rådgiver Antony J. Blinken er en urettferdig måte å tolke den på. Blinkens versjon er at presidenten ønsker å minne den amerikanske befolkningen om det ansvar og de forpliktelser som følger med USAs nåværende stilling som verdens sterkeste økonomiske og militære makt. USA står for nesten en tredjedel av verdensøkonomien og halvparten av verdens samlede militære slagkraft.

  • Ganske bramfritt vil nå det amerikanske lederskapet sikre at dette blir en varig tilstand, og ønsker at NATO blant annet skal bidra ved at alliansens strategiske konsept utvides med nye oppgaver tillagt like mye vekt som det kollektive forsvaret alliansen er grunnlagt på. Norge og flere av de andre mindre landene i fellesskapet stiller seg svært skeptiske til forslaget. Men i Washington er både forskere og regjeringstalsmenn «helt sikre» på at dette blir løst før den store festen i april. De er like sikre på at løsningen vil ligge tett opp til det amerikanske synet. Ellers risikerer NATO å bli «mindre interessant» i amerikanske øyne.
  • En del av sannheten bak de store ordene ved denne seremonien, som er det nærmeste Vesten kommer en seiersparade etter den kalde krigen, er nemlig at NATOs framtid er ganske usikker. I tiåret som er gått siden Muren falt, er den nye NATO-veien blitt til mens man gikk. Fremdeles mangler den helt gode begrunnelsen for å opprettholde en forsvarsallianse som ikke lenger står overfor en overveldende trussel og fiende. I stedet sirkuleres en rekke gode og viktige formål, som enkeltvis ikke er tilstrekkelige, men som samlet skal understreke behovet for alliansen.
  • President Bill Clinton selv har ikke gjort Europa til sitt viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Verken han eller USAs regjering har en visjon for alliansen i de neste 50 år som kan sies å vekke begeistring og virke samlende. Men NATO vil likevel ikke forsvinne. Alliansen vil blant annet være en ordning for å opprettholde fortsatt amerikansk styrkenærvær i Europa, selv om det ikke lenger finnes en god forklaring på hvorfor det fortsatt skal stå minst 100000 amerikanske soldater der. Alliansen har en framtid, man er bare ikke helt sikker på hvilken.
  • Den tidligere sikkerhetsrådgiveren til president Jimmy Carter, Zbigniew Brzezinski, er en av dem som derimot har en klar mening om hvordan framtida bør formes for USA og for NATO. Zbigniew Brzezinski er «far» til tanken om NATOs utvidelse østover, og han vil at NATO skal utgjøre ryggraden i et USA-dominert sikkerhetssystem som strekker seg tvers over det eurasiske kontinentet fra Skottland til Japan. Hovedoppgaven er å hindre framveksten av antiamerikanske koalisjoner innenfor dette området som er den mest vidtfavnende innflytelsessfæren i verdenshistorien, større enn både Romerriket og det mongolske riket under Djengis Kahn.
  • Nasjonene innenfor USA-sfæren skal ikke erobres og tvinges. De vil melde seg inn av egen fri vilje, slik Tsjekkia, Polen og Ungarn i dag gjør i NATO, trukket dit av atomparaplyen, amerikansk militær makt, markedsøkonomien, underholdningskulturen og en høyforbrukende, amerikansk livsstil.
  • Men Zbigniew Brzezinski er frustrert over at verken det amerikanske folket eller den politiske eliten helt ut deler hans visjon. Litt oppgitt må han konstatere at folket for eksempel har større sans for å forbruke og la seg underholde, enn å forsake og ofre seg for nasjonens høye mål.
  • Heldigvis, får man kanskje si.