Umoderne å stille krav

Det er blitt helt umoderne å stille krav til barn, enda barna utgjør en større trussel mot samfunnet enn innvandrerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Der jeg vokste opp, hadde vi stor respekt for en kamerat som slo ned voksne menn. Ikke minst fordi han også slo ned oss av og til. Han ble siden en aktet borger. I Bergen bor en fjortenåring som slo ned læreren i klasserommet. Han ble utvist fra skolen i 3 - tre - dager.

En av våre ledende psykologer sa det slik: Vi må klare å skille mellom de forpinte sinn, som slår i fortvilelse, og dem som bare skulle hatt litt mer juling. Utlagt: Noen barn trenger omsorg og behandling, andre må gjøres oppmerksom på at de lever i samfunn der deres frihet er begrenset av andres. De trenger litt alminnelig oppdragelse. Tre ekstra fridager er neppe nok til å skjerpe oppmerksomheten hos kraftige karer med treåringens demokratiske sinnelag.

Reglement

Det er plutselig blitt moderne å stille krav til innvandrere. Det har jeg lite sans for. Vi skal ikke forlange av andre mer enn vi forlanger av oss selv, nemlig at vi i rimelig grad ter oss som folk og følger skolens reglement. Samtidig er det blitt helt umoderne å stille krav til barn, enda barna utgjør en større trussel mot samfunnet enn innvandrerne.

Et barn har en tung vei å gå, fra universets sentrum til periferien av samfunnet. Vi har alle måttet avfinne oss med en plass i skyggen, den anviste plass, der vi utfolder oss så godt vi kan og hvor det er ganske hyggelig. Barn skal ikke bare utfolde seg, de skal også innordne seg. Langs denne veien formidles kulturen og kunnskapen. Kunnskap krever arbeid, og arbeidet adler. Uten arbeid kan ikke barn bli voksne, de kan ikke innta sin plass i skyggen, i et forpliktende forhold til oss andre. Skolen var inntil 1967 et godt sted for flertallet av middels begavede og derover, men ikke så god for de svakt begavede. Nå er det, og bare i beste fall, motsatt. Vi skulle løse ett problem, men vi har til de grader skapt et annet. Vi har fjernet fra skolen det gode den hadde, men barn med lærevansker er fortsatt ikke inkludert eller godt undervist. Politisk støtte for å knuse skolen har pedagogene skaffet ved et billig retorisk knep. Under foregivende av å skulle forbedre skolen av 1967 har de manet fram et skremmebilde av kateterundervisningen i puggeskolen av 1883, latinskolen som drepte Kiellands lille Marius. Klassisk bruk av stråmann, en logisk kardinalsynd.

Erkjennelse

En middels psykolog, og dem har vi mange av, ser forskjellen på det forpinte sinn og dem som bare tar seg friheter. Det skulle også være mulig å finne ut hvem som er retardert og hvem som bare er lat på skolen eller er blitt dårlig undervist. Dem er det også mange av.

Likevel er det vanskelig å trekke dette skillet. Det krever en høyere ordens erkjennelse, nemlig selverkjennelse. Foreldre til vanartede barn vil nødig påta seg ansvaret. Det er lettere å skylde på skolen, fjernsynet og naboens barn. Læreren vil nødig vedgå slett sjømannskap. Det er mye lettere å skylde på foreldrene og framskaffe diffuse diagnoser som AD-HD, dysleksi og atferdsvansker eller andre med enda finere navn.

Særlig tungt for det har politikerne. De har i 35 år pøst penger inn i verdens beste og dyreste skole. De har slavisk fulgt siste skrik i den pedagogiske vitenskap, der motene, diagnosene og de uprøvde metoder yngler som kaniner i Australia. Det må være vondt å vende. Kristin Clemet prøver utvilsomt, men hun må trosse Bøygen. Den kompakte minoritet av dilettanter, ideologer og pedagoger har hittil hatt Stortinget i sin hule hånd, til stor skade for perspektivet.

Reformere

Når resultatet blir deretter, når vi ligger som vi reder, har politikerne bare ett svar, særlig de liberale og framsynte til venstre, de vi for skams skyld gjerne vil være enig med: Vi har ikke gått langt nok. Vi må gå enda mye lenger, bruke enda mer penger. Vi må reformere skolen enda fortere og enda dypere. Vi må brenne katetrene, skrape tavlene og helt slutte å undervise. Da vil barna bli selvstendige og selv erobre sin kunnskap. Spørsmålet er hva de lærer seg. Barn som ikke blir oppdratt og som ikke tilføres kunnskap, de forblir i naturtilstanden som ville dyr. Skolen og familien er de to institusjonene i samfunnet som skulle tilføre naturbarna kultur, men de har abdisert. La ødes, la gå til spille.