Umulig kjærlighet

Noen romaner er så sjenerøse at det er fristende å la dem anmelde seg selv - trykke helsider med bare sitater. Tyrkeren Ahmet Altans «Farlige eventyr» er en slik bok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Som alle romanforfattere er også jeg en kaldblodig morder,» sier hovedpersonen i Altans roman. Og forfatteren og journalisten Ahmet Altan (1950) er da også et uromoment i sitt hjemland Tyrkia. Han fikk sparken som avisredaktør på grunn av kritiske artikler, og romanene hans anklages bl.a. for å være pornografiske. Hans forrige roman, «Ensomhetens private historie», vakte oppsikt da den kom og ble utgitt i Vita-serien i 1996.

Katalog

Ensomhet er tema også i «Farlige eventyr». Hovedpersonen her er tidligere forfatter, nå ansatt i et byrå der han katalogiserer mordene som hver dag begås i Tyrkia. Han deler dem inn i tre kategorier; begått for penger, av kjærlighet eller av ren sadistisk glede.

Det er selve mordhandlingen som opptar ham, idet han er overbevist om at det er en likhet mellom den, skrivehandlingen og elskovsakten, eller som han skriver, «idet du gjorde den siste bevegelsen, stakk kniven inn, (...)».

Sitt eget jeg

Og det er sitt eget jeg hovedpersonen her egentlig søker, eller snarere et fellestrekk mellom de mange menneskene han kaller sitt jeg. En av dem er den «skamløse» forfatteren som han konfronteres med når han oppsøkes av tjueårige Berrin.

Hun er oppslukt av en kvinneskikkelse i en roman han har skrevet, og som hun mener er identisk med henne selv. Men vår hovedperson har for lengst glemt både romanen og kvinnen, og når han motvillig forelsker seg i Berrin, begynner han å lese sin egen bok for å finne årsaken til Berrins mange grusomheter mot ham. For da til slutt å forelske seg i kvinnen i romanen han selv har skapt, samtidig som han imponeres over den kjennskap til kvinner han må ha hatt da han skrev boka.

Kostelig

Kvinneskildringene i denne romanen er også kostelige, f.eks. når hovedpersonen skildrer kvinner som, når de forlater ham, krever at han skal be om unnskyldning for at de drar, og aller helst trøste dem.

Selv må han alltid ha et visst antall kvinner rundt seg, gifte kvinner, elskerinner, callgirls og horer, fordi han ikke våger å elske bare én av dem, av frykt for å bli forlatt - som han selvsagt blir fordi han ikke våger å elske.

Tematikken er kanskje ikke så original i «Farlige eventyr»: Teksten som innhenter forfatteren, elskoven som likner mordet, den umulige kjærligheten. Det spesielle her er at Altan går så langt. I passasjer som nesten er essayistiske bruker han tematikken for å dissekere mennesket selv - og da på jakt etter menneskesjelen som er «som et folksomt og rotete hotell hvor det (bor) en rekke mennesker som ikke (ligner) på hverandre». Og han er arrogant og uforutsigbar, som når han lar hovedpersonen drømme seg et fredelig liv «som lignet bildene vi tegnet på barneskolen, med de grønne plenene, store solene, røde mursteinene og hus med piper det kom røyk ut av (...) og at sauer og horer gikk rundt i hagen».