Under hver busk

Generasjon Y kan trenge krisehjelp. Den har ikke vært deprimert før.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kjøp på topp og selg på bunn, det er mitt motto. Andre vil heller kalle det dumskap, men til mitt forsvar handler det om en hel generasjons skjebne. Den såkalte generasjon X som etablerte seg i boligmarkedet på slutten av 1980-tallet, gikk glipp av jappetiden, men fikk med seg nedturen da bankkrisen rammet på begynnelsen av 1990-tallet.

Selv rakk jeg akkurat å få meg en elendig begynnerlønn i DN før to år med lønns- og prisstopp ødela regnestykket banken hadde godtatt under tvil, og det tok flere år før jeg og andre samtidige gjenfant bankbalansen. Det virket som en hel generasjon var dømt til evig fortapelse, fordi vi hadde bommet på konjunkturbølgen da vi gikk inn i vår økonomiske tid. Men jeg husker det ikke som en traumatisk opplevelse. Vi var tross alt ikke godt vant og våknet snart opp fra den høyst temporære krisen i et land som fløt over av melk og honning.

Derfor rammer dagens krise generasjonen etter oss hardere. Generasjon Y, født etter 1978, har vokst opp i en økonomisk vekstperiode uten sidestykke i moderne tid og har aldri opplevd alvorlige nedgangstider. De skjønner ikke hva som har truffet dem og vet ikke hvordan de skal reagere, ifølge en britisk undersøkelse gjengitt i dn.no. De er bortskjemte og selvopptatte, har kunnet velge og vrake i jobber som har gitt dem stor grad av frihet. Dårlige tider er fremmedord for dem. Nå opplever de plutselig nedbemanning og økte krav fra hardt pressete sjefer. Honnørord som fleksibilitet og fritid er med ett devaluert til en brøkdel av sin oppblåste verdi. Permisjon til å seile Nordvestpassasjen baklengs kan de bare glemme.

Siden undersøkelsen er gjort blant universitetsutdannete briter er den neppe like dekkende for alle, men du trenger ikke være sosiolog for å sparke inn åpne dører. Når sparerådene til unge her hjemme er dropp caffè latten og klar deg med den gamle flatskjermen, er det ikke utgiftene som tynger. Det er inntektene. Det er den neste jobben, det neste frilansoppdraget. Og hvis du ennå har jobb, er det nye krav om overtid, og dessuten alt det plagsomme snakket om krise. Det er nok til å skifte balansen mellom ying og yang. Depresjon er deprimerende.

Du skal ikke langt tilbake i næringslivsavisene for å finne oppslag om at det nå er arbeidstakerne som bestemmer og stiller krav, mens arbeidsgiverne løper etter dem med sjenerøse bestikkelser. Alle har vært enige om at det framtida vil ha er mindre arbeid og mer fritid, og for en generasjon som har villet og kunnet bli «noe i media», høres det helt rimelig ut.

Plutselig er det bråstopp. Noen i media skal spare flere hundre millioner kroner, og det ser ikke lovende ut i tilstøtende herligheter heller. Antakelig er det for seint for generasjon Y. Som min egen har den havnet i en ond syklus og må bare stå krisa av. Men for generasjon Z er det fortsatt håp:

Les naturfag og bli ingeniører før det er for seint.