Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Under pari

Ultimafestivalen for ny musikk møtes i år av et skuldertrekk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NOE SÅ UANSELIG

som en tittel har romstert i hodet mitt i løpet av halvannen Ultima-uke med samtidsmusikkonserter: «Who cares if you listen?» Overskriften ble herostratisk berømt på amerikansk 50-tall, i et hardere kulturelt klima enn vi er vant til i begynnelsen av et tolerant nytt årtusen, og signaliserte frontlinjene i datidas ny-musikk-miljø.

Den stammet selvfølgelig fra en journalist, som ville sprite opp et innlegg fra uptown- komponist Milton Babbits bidrag til et fagtidsskrift. Men den festet seg raskt, som en adekvat beskrivelse av holdninger i deler av samtidskomponistmiljøet.

DET VAR VEL

derfor den begynte å romstere i mitt eget hode.

For leden over konsertgjengeri, fullt av programmer lagt uten hensyn til publikums beredskap til å ta imot, og egentlig uten interesse for i hvilken retning publikums reaksjoner måtte gå, har vært påtrengende på årets Ultima-festival. Det burde være en katastrofe for musikkmiljøet det representerer, men situasjonen møtes mest av alt med et skuldertrekk.

I ET MILJØ,

der flust av programkomiteer og samarbeidspartnere er egnet til å pulverisere ansvaret, velger jeg å henge bjella på sjefkatten, Geir Johnson. For ansvarsfraskrivelse er det denne festivalen minst av alt trenger, om den skal kunne løfte seg opp fra hengemyra som programmene i dag utgjør. Å være statsfinansiert må spore til selvkritikk og nyskaping, for å imøtegå den akutte faren for forvitring. Uten en kunstnerisk leder, som faktisk bestemmer hva som skal presenteres ut fra en visjon, er festivalen dødfødt, uaktet hvor korporativ mangfoldet av bidragsytere summerer seg opp til. Festivalen mangler en klar kunstnerisk profil, som overbeviser oss som følger den, om at alt er gjort for å sortere fra det likegyldige, og sortere fram det bærekraftige, ny musikk med utsagnskraft sterk nok til å vekke ekte begeistring.

MEN FØRST

og sist mangler festivalens ledelse interesse for å gå inn i møter med publikums reaksjoner, og slippe dem til på alvor. De kollegiale, høflige nikkene er for svak en offentlighet til å fungere som brynestein for nytt kunstnerisk uttrykk.

For det finnes, også på Ultima, som for eksempel da Oslo-Filharmonien presenterte storartet ny musikk signert Rolf Wallin, eller for den sakens skyld en noe eldre utgave, signert Finn Mortensen, på tampen av festivalen.

Men med fare for å bli imøtegått, under henvisning til alle verkene jeg ikke har hatt anledning til å høre under den kvantitativt sett imponerende festivalen, våger jeg likevel påstanden om kunstnerisk lavmål som adekvat oppsummering av årets festival.

OM OG OM I GJEN

har vi blitt presentert for verker som serverer de nye teknikkene mer eller mindre på rutine. Gang på gang har glimrende band sittet og spilt bort sitt talent.

Jeg kan simpelthen ikke fatte at festivalledelsen lar det skje, fordi de skapende miljøene selv burde være de første til å rope varsku. Det finnes tross alt bare ett forbud som gjelder i den nye musikken: ny musikk skal ikke være kjedelig!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media