Under streken

Det hjelper ikke å være salgsdronning, hvis du ikke får være med i det store bildet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR VAR DET lansering av en kokebok på Litteraturhuset i Oslo, i det rommet der Steffen Kvernelands maleri av 35 norske forfattere henger. Hvitvin ble servert i høye glass, smaksprøver i små skåler. Folk snakket lavmælt sammen med ryggen til maleriet og kanskje var det bare meg, men jeg syntes Brageprisnominerte Jon Fosse skulte fra veggen. Jeg gikk nærmere, og så merket i pannen hans. Det liknet Fantomets merke. Men det var Anne B. Ragdes.

NATT TIL SØNDAG brøt nemlig Ragde seg inn i det låste rommet i Litteraturhuset, ved hjelp av champagnerus, neglefil og et visakort. I det VG beskriver som «en nøye planlagt aksjon» klistret hun sju selvlagete klistremerker, med et portrett Kverneland tidligere har laget av henne, på det store veggbildet. Ett merke satte hun i pannen på Jon Fosse, et annet i hånden på Vigdis Hjorth, et tredje som øredobb på Herbjørg Wassmo. Det var en forbløffende handling, av typen active aggressive, som vitner om at det er mulig å ta seg selv veldig høytidelig og veldig lite høytidelig på én gang.

DEN SOM HAR lest minst én norsk kriminalroman vet at åsted er viktig. Åsted og våpen sier sitt om forbryteren. Ragde valgte Litteraturhuset, pannen til Jon Fosse, øret til Herbjørg Wassmo og hånden til Vigdis Hjorth. Ville Ragde si at Fosse burde ha henne i tankene? Eller at han skal få henne på hjernen? Ville hun at Wassmo skulle høre på henne, Hjorth skrive om henne? Ville hun si til Litteraturhuset at her har dere meg, enten dere vil eller ei? Neglefilen var muligens et tegn på girl power, men visakortet? Ville hun begå hærverk for å minne offentligheten på hvilket svimlende beløp hun har på konto?

ALLE VET JO at det er Annes vår i høst. I går kveld var det ventet at nærmere en million mennesker ville benke seg foran skjermen for å se TV-serien «Berlinerpoplene». Det er NRKs største seriesuksess i dette årtusen. Ragde var i Oslo i helga for å delta på litteraturstevnet Bok i sentrum, og du skulle tro hun hadde sett nok av seg selv. Halve spikersuppa var tapetsert med bilder av henne, hvilket opphisset minst én forfatterkollega på scenen, der han kastet fra seg bokprogrammet i forakt over antall trykte bilder av Anne B. Ragde. Så hvorfor trengte hun enda flere?

POENGET ER VEL at hun trengte ett bilde som var «riktig». Ett som ga prestisje, ett som beviste at hun var tatt opp i det gode selskap, etter høstens «Ragde-debatter» om høy, lav og middels kvalitet og hvem som får oppmerksomhet. Dessuten var stuntet et ypperlig eksempel på selviscenesettelse: Jeg er her, jeg er med, dette er mitt bilde av meg. På den andre siden av Slottsparken, i Stenersenmuseet, pågår det for tida en mønstring av norsk kunstfotografi. På forbløffende mange av bildene er fotografen selv med. Blant annet vises en serie av Ole John Aandal, som monterer seg selv inn i kjente fotografier: Han går ved siden av Treholt og Titov og gjør dem oppmerksom på fotografen, plastrer Prinsesse Diana i treningsstudio og holder armen trøstende om skøytestjernen Tonya Harding. Aandals iscenesettelse har et annet formål enn Ragdes. Men bildet av Jon Fosse som «tenker på» Anne B. Ragde har samme effekt av overraskelse – og lengsel etter å bli sett.