Underlig forestilling

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da arbeidsminister Victor D. Norman i går innkalte til pressekonferanse i Regjeringskvartalet klokka 11.00, samtidig med at statsråd ble holdt på Slottet, regnet alle medier med at han ville varsle sin avgang. Dette inntrykket ble raskt erstattet med undring da hans informasjonssjef, Lisa Bang, overfor NTB presiserte at Norman ikke aktet å gå av, og at tidspunktet var forskjøvet med et kvarter. Hva hadde statsråden da på hjertet som var så viktig at det fortjente en så dramatisk innkalling?

Det viste seg at han hadde tre ting på hjertet. Han ville fortelle pressekorpset at den vedvarende omtalen i mediene, som til dels inneholder sterke anklager mot ham, var en sterk belastning på ham selv og hans nærmeste. Han gjorde det klart at han akter å fortsette som statsråd. Og han ønsket gjennom sin pressekonferanse å rette opp et bilde som var tegnet av ham i mediene, som han oppfatter som dypt urettferdig.

Vi forstår hans behov. Og hans behov er å rette opp et bilde mediene tegner av ham som han ikke kjenner seg igjen i. Men vi konstaterer at han ikke lykkes i sine bestrebelser. Og det kan skyldes at hans selvbilde ikke samsvarer med omgivelsenes bilde av ham, et bilde han selv bidrar aktivt til å tegne.

Alle er enige om at Victor D. Norman er en handlekraftig statsråd som arbeider hardt for å nå resultater og å få gjennomslag for viktige saker. Men en slik sterk vilje og effektivitet vil nødvendigvis bringe ham i konflikt med dem som rammes eller er av en annen oppfatning. Omstridte politikere vil automatisk få søkelyset på seg og må regne med at selv mindre forseelser eller normbrudd vil havne i avisene. De bør derfor bestrebe seg på å opptre ytterst korrekt, slik at fokus ikke flyttes fra sak til person. Norman har i stedet valgt å forsvare sine handlinger og sin form på en måte som gir inntrykk av at han har for viktige oppgaver til å følge de reglene og normene han selv befaler andre å følge. Det bidrar nettopp til å skape det bildet han selv ikke kjenner seg igjen i. Norman har derfor seg selv å takke.