Underlig likestilling

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er positivt at krisesentertilbudet nå lovreguleres, men slik lovforslaget er utformet, kan imidlertid loven få svært negative følger for krisesentervirksomheten. Ifølge Departementet må loven være kjønnsnøytral for at kommunene skal ha plikt til å sørge for krisesentertilbud også for menn utsatt for vold i nære relasjoner. Nå skal alle kommuner kunne tilby krisesentre for menn, uten at noen har dokumentert at det er denne type hjelp menn trenger. Det må være likestilling hevder departementet, men har menn behov for samme art bistand som kvinner?

90 prosent av det som i lovforslaget omtales som «vold i nære relasjoner» dreier seg om mishandling av kvinner. Mellom 20-30 prosent av alle drap er drap på kvinner begått av nåværende eller tidligere kjæreste, ektefelle eller samboer. Det er også flest kvinner som utsettes for voldtekt. I tillegg til at krisesentrene tar seg av utsatte kvinner, er det viktig at de kan fortsette arbeidet med å informere og bekjempe samfunnsstrukturer som støtter opp under menns maktmisbruk. Sentrene bør også støtte kvinner som er utsatt for strukturell vold, som menneskehandel og voldtekt.

Lovens mål er å sikre helhetlig krisesentertilbud for alle som utsettes for vold i nære relasjoner. Staten har hittil finansiert 80 prosent av driften. Nå er det kommunene som skal finansiere og drive sentre som heretter skal gi tilbud til både kvinner, menn og barn. Men hvordan skal kommunene få råd til å drive dette nye omsorgstilbudet som vil mangedoble utgiftene? Oppholdet ved sentrene skal nå bli gratis. Det er bra, men dette skal skje i løpet av ett år. Det er ikke mulig de fleste steder. Derfor bør loven iverksettes over flere år. Ulike alternativer for finansiering av krisesentrene bør utredes nærmere.

De første sentrene i Norge for voldtatte og mishandlede kvinner ble opprettet av kvinnebevegelsen omkring 1980. Krisesentrene bygget på søstersolidaritet og ble drevet ved frivillig innsats. Ennå drives rundt halvparten av sentrene for en stor del med frivillige vakter. Etter den nye ordningen skal sentrene bare ha kommunalt ansatte. Hvis dette skal skje i løpet av ett år, vil det medføre store problemer. Det har tatt flere tiår og mye idealisme å bygge opp sentrene. Foruten selve sentrene har det vært drevet hjelpegrupper for voldtektsofre, ettervern og utadrettet virksomhet. Nå skal alt dette avvikles i løpet av et år og ikke særlig ressurssterke kommuner overta. Hvordan skal det kunne skje uten at det går ut over omfanget og kvaliteten av tilbudene? Det må utredes nærmere hvordan sentrene skal kunne drives best mulig og samtidig dra nytte av de ressurser frivillig innsats representerer.

I lovforslaget heter det at kvinners og menns krisesentre skal skilles. Det er ikke nok. Skal kvinnene i krisesentrene bevare anonymitet og trygghet, kan det ikke være krisesenter for menn i nærheten. Krisesentrene har fungert som et lavterskeltilbud. Dette har vært vellykket: Ingen søknadsfrist, ingen ventetid. Her er det mulig å søke ly hele døgnet. Mange kvinner vil ikke våge å komme til sentrene hvis de risikerer å møte menn der. En forutsetning må derfor være at krisesentrene for menn og kvinner drives separat. Det hevdes at det kan være en fordel med mannlige medarbeidere ved krisesentrene for kvinner, fordi de kan gi et korrektiv til den mannsrolle barn med voldelig far kjenner. Men for mange kvinner vil mannlige ansatte være et hinder for å søke hjelp. En god del har sin bakgrunn i kulturer preget av sterk kjønnssegregering, der kvinners rettigheter begrenses i menns nærvær. Dersom det åpnes for mannlige ansatte i sentre for kvinner, bør dette avgrenses til arbeid med barn utenfor botilbudet.