Underveis uten kart

BERGEN (Dagbladet): Sommeren kom til Bergen med Jan Petersen. Det var ikke en sky på den blå himmelen da Høyre-lederen lørdag formiddag besøkte Fisketorget, i regi av NRKs Ukeslutt. Men på vei gjennom det sydende folkelivet på Torgalmenningens var det få bergensere som enset Petersen. Og de som stoppet for å hilse, var alle eldre mennesker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Så er det også noe litt slitent over forsamlingen i Grieghallen, der Høyre holder landsmøte denne helgen. Her er mange blanke skaller og grå jakker, mye frustrasjon over Høyres isolasjon og en intens lengsel etter andre borgerlige partiers favn. Svært få sier åpent at det var et feiltrinn å felle sentrumsregjeringen. Men mange klager over nedturen etter regjeringsskiftet og etterlyser alliansebygging med sentrumspartiene. Møre- og romsdalsdelegaten Steinar Gustavsens hjertesukk fra talerstolen er typisk for stemningen: «Høyre kan ikke være i isolasjon, jeg nekter å tro det». Som trøst har Jan Petersen lovet at partiet skal vinne stortingsvalget i 2001.
  • Hva betyr det? Og hvordan skal Høyre få det til? Den politiske plattformen Petersens har presentert er av godt, gammelt Høyre-merke. Med vekt på skole- og forsvarspolitikk og med velkjente standpunkter som å legge ned fylkeskommunen og få markedskrefter inn i helsevesenet. Det eneste nye i budskapet hans til landsmøtet er at pengene bør følge barna i barnehagen. En slik politisk profil er gjenkjennelig for velgerne. Men den skaper liten entusiasme i egne rekker og liten blest om et parti som sårt trenger til oppmerksomhet for å kommunisere med tapte velgerne.
  • Lørdagens debatt om nytt prinsipprogram var derimot engasjert og spennende. Høyres tillitsvalgte er i sitt ess når de strides om vanskelige prinsipielle og etiske spørsmål, som bruken av dødsstraff i krig og fosterdiagnostikkens betydning for abortloven. Det er bare synd at slike saker neppe er noen velger-magnet. Dessuten er den interne uenigheten her stor.
  • Jan Petersens løfte om at Høyre skal vinne stortingsvalget må bety at partiet igjen skal bli størst i den ikke-sosialistiske blokken. Samtidig som klimaet mellom sentrumspartiene skal forsures så mye at alliansen sprekker. For bare da kan det bli mulig å realisere Høyres drøm om å bli del av en ikke-sosialistisk regjering. Eller nest best: igjen å bli det ledende opposisjonspartiet.
  • Men veien dit er vanskelig å få øye på. Skal Høyre vokse seg stort, burde det framstå med en annen tydelighet enn Jan Petersen og Høyre gjør i dag. Men det er vanskelig når partiet er omkranset av politiske tjuvradder. Fremskrittspartiet har vokst seg stort på liberalismen. Jens Stoltebergs Arbeiderparti skal modernisere og effektivisere offentlig sektor. Kristelig Folkeparti har gått fra sekt til folkeparti, og har fått nestledere som drikker rødvin. Dessuten huser Petersens mål en potensiell selvmotsigelse: Frieriet til Kjell Magne Bondevik blir vanskeligere å framføre og lettere å avslå dess sterkere han markerer sitt parti som et Høyre-parti. Og for hver gang Petersen ender i konfrontasjon med Bondevik, vil Jens Stoltenberg kunne høste politiske poeng og Arbeiderpartiet sanke stemmer.
  • Høyre-delegatenes magre trøst når partiet vipper mellom 12 og 14 prosent på meningsmålingene er at det gikk så godt ved kommunevalget. Men høsten 2001 handler valget om regjeringsmakt, ikke om fordelingen av utallige ordførerverv. I kampen om regjeringsmakten står Høyre i dag på sidelinja. Og Jan Petersen vil få merke at det er langt mer krevende å føre valgkamp med Jens Stoltenberg som statsminister, Kjell Magne Bondevik som statsministerkandidat og populistiske og munnrappe Carl I Hagen som konkurrent på høyre fløy, enn det var å kjempe om ordførerkjedene da Thorbjørn Jagland var Arbeiderpartiets frontfigur.