Bare dager ut i krigen, ble Kharkiv-universitetet bombet. Hver eneste bygning er helt eller delvis ødelagt.

Men ansatte og studenter lar seg ikke stoppe. I slutten av mars startet de med undervisningen igjen.

Underviser mens bombene faller

Publisert

Rundt fire mil fra grensa til Russland ligger ett av Ukrainas beste universitet, Kharkiv-universitetet. Bare dager ut i krigen, ble deler av universitetet bombet.

I dag er alle universitetets bygninger helt eller delvis ødelagt. Det stopper likevel ikke over 25 000 studenter og over 4000 ansatte. Den 28. mars startet de med undervisningen igjen. Til tross for at krigen fremdeles herjer.

Dropper dressen

Litteraturforeleser Mykhailo Spodarets (53) satt først i hjemmet sitt og holdt undervisning. Men den ble stadig avbrutt av flyalarmer.

- Jeg ble vant med fjernundervisning under corona-pandemien, så det var relativt greit å ta opp igjen undervisningen, til tross for at universitetet er bombet og vi er i krig, sier litteraturforeleser Mykhailo Spodarets til Dagbladet.

Han er en driftig mann. For å unngå at undervisningen skal avbrytes av de stadige luftsirenene, laget han seg et eget krigs-undervisningsrom. I en trang og klaustrofobisk kjeller i hjemmet sitt.

- Det føles tryggere her nede, og så det færre forstyrrelser, sier han til Dagbladet.

HJEMMEKONTOR: Ukrainske Mykhailo Sporadets holder forelesningene sine fra kjelleren. Video: Suspline Media Vis mer

Kona og resten av familien til Spodarets har flyktet fra byen, og bor i Lviv, lenger vest i Ukraina. Mens den engasjerte litteraturforeleseren Spodarets holder fortet i familiens hjem i Kharkiv.

- Jeg vurderte lenge å dra, men ved å bli har jeg akseptert virkeligheten som den er. Her klarer jeg meg, og jeg har også planer for hva jeg kan gjøre om russerne bruker atomvåpen mot Kharkiv, sier han.

Når Sporadets holder sine forelesninger, åpner han luka fra kjøkkenet og går ned i kjelleren. I kjelleren har Spodarets fikset alt han trenger: Mikrofon, pc, internettilgang, godt lys og varme klær.

- Jeg sluttet med vanlig dress og slips når jeg underviser her nede. Nå har vi om postmoderne litteratur, så da tenkte jeg at jeg kan se litt postmoderne ut. Derfor oransje hettegenser, sier Spodarets.

I RUINER: Dette er deler av det ødelagte Kharkiv-universitetet. Studenter har tegnet på det, for å holde universitetet i live. Selv om universitetet er i ruiner, jobber både ansatte og studenter for fullt - over hele verden. Foto: Privat
I RUINER: Dette er deler av det ødelagte Kharkiv-universitetet. Studenter har tegnet på det, for å holde universitetet i live. Selv om universitetet er i ruiner, jobber både ansatte og studenter for fullt - over hele verden. Foto: Privat Vis mer

I løpet av krigens tre første måneder har over 700 000 av Kharkivs 1,4 millioner innbyggere flyktet på grunn av krigen.

- Ikke noe sted er trygt, men jeg har likevel valgt å undervise herfra. Andre har forelesinger fra metroen, forteller han.

MÅNEDER I METRO: En eldre kvinne går en tur i metroen, der hun og tusenvis av andre Kharkiv-borgere har bodd i flere måneder nå. På grunn av krigen. Foto: Ap / NTB
MÅNEDER I METRO: En eldre kvinne går en tur i metroen, der hun og tusenvis av andre Kharkiv-borgere har bodd i flere måneder nå. På grunn av krigen. Foto: Ap / NTB Vis mer

Sjåfør ammet baby

Iryna Soldatenko (49) er førsteamanuensis i sosiologi. På krigens første dag, tok hun med seg barna og flyktet fra Kharkiv.

Local residents escape from the town of Irpin, after heavy shelling landed on the only escape route used by locals, as Russian troops advance towards the capital of Kyiv, in Irpin, near Kyiv, Ukraine March 6, 2022. REUTERS/Carlos Barria     TPX IMAGES OF THE DAY
Local residents escape from the town of Irpin, after heavy shelling landed on the only escape route used by locals, as Russian troops advance towards the capital of Kyiv, in Irpin, near Kyiv, Ukraine March 6, 2022. REUTERS/Carlos Barria TPX IMAGES OF THE DAY Vis mer

- Biler med knuste vinduer og livredde mennesker. Jeg ble spesielt imponert over kvinnen som kjørte bil og ammet - samtidig, sier hun.

Nå er hun og barna i Tyskland, hvor Irina Soldatenko underviser sine ukrainske studenter via zoom og internett.

- Frykten for krig, sirener, helikoptre og fly... Det er nye følelser som vil være med oss for alltid.

På krigens sjette dag ankom Soldatenko og barna på fem og åtte år Tyskland, hvor de nå bor hos venner. Mannen er igjen i Ukraina, og er dypt savnet.

VOLDSOMME HERJINGER: Over hele Kharkiv by er det voldsomme ødeleggelser. Her er et boligområde i Saltivka-nabolaget i Kharkiv. Foto: Reuters / NTB
VOLDSOMME HERJINGER: Over hele Kharkiv by er det voldsomme ødeleggelser. Her er et boligområde i Saltivka-nabolaget i Kharkiv. Foto: Reuters / NTB Vis mer

- Vi følger nyhetene døgnet rundt. Vi er her i trygghet, men våre tanker er hele tida i Ukraina. Vi er redde for å miste de vi er glade i, sier Soldatenko.

Takker covid

Når det er mulig, holder Soldatenko og andre fellesundervisning via zoom. I tillegg holder de såkalt asynkron undervisning, som betyr at de lager undervisningspakker som studentene gjør når de har tid. De har også undervisning i mindre grupper.

- To år med covid-19 og isolasjon gjorde oss vant med fjernundervisning, som er veldig nyttig nå. Vi har også startet psykolog-samtaler og motivasjonstimer, i tillegg til at vi lærer studentene andre kunnskaper for at de bedre takler situasjonen - både under og etter krigen, sier hun.

DEN GANG DA: Her er Irina Soldatenko (t.h) sammen med studentene sine i desember 2021. Krigen har spredd dem over hele verden. Foto: Privat
DEN GANG DA: Her er Irina Soldatenko (t.h) sammen med studentene sine i desember 2021. Krigen har spredd dem over hele verden. Foto: Privat Vis mer

En av dem som er flittig student foran pc-skjermen, er 18-årige Maryna Khrennikova. Hun bor nå i Canada, fordi universitetet i Montreal sa ja til å ta imot ukrainske studenter med franskkunnskaper.

DEN GANG DA: Her er Maryna Khrennikova fra en annen tid, på Kharkiv-universitetet. Før krigen snudde livet hennes på hodet. Foto: Privat
DEN GANG DA: Her er Maryna Khrennikova fra en annen tid, på Kharkiv-universitetet. Før krigen snudde livet hennes på hodet. Foto: Privat Vis mer

- Det er vanskelig å være spredd overalt, men jeg har det bra, her er alt trygt og fint. Det vanskeligste er å takle frykten for at noe kan skje med venner og familie i Ukraina, forteller hun og fortsetter:

- Sannheten er at ikke noe sted er trygt i krigen.

Mormors hus bombet

18-åringen vet hva hun snakker om. I Kharkiv bor hun og familien i 16. etasje i en boligblokk.

- Alle sa vi måtte flytte derfra fordi det var for farlig. Mormor bodde i privat hus i nærheten og sa vi måtte flytte inn til henne, men vi ble. Heldigvis, sier hun og forklarer:

- En dag, da jeg var ankommet Frankrike, ble bestemors hus bombet. At hun overlevde, er et mirakel. Om vi alle hadde vært der, hadde helt sikkert noe av oss dødd, sier hun.

MORMORS HUS: Mormora til Maryna Khrennikova ba hennes familie bo hos henne, siden hun bodde i et lite, privat hus. - Heldigvis gjorde vi ikke det. At mormor overlevde, er et mirakel, sier 18-åringen. Foto: Privat
MORMORS HUS: Mormora til Maryna Khrennikova ba hennes familie bo hos henne, siden hun bodde i et lite, privat hus. - Heldigvis gjorde vi ikke det. At mormor overlevde, er et mirakel, sier 18-åringen. Foto: Privat Vis mer

Khrennikova er bare 18 år, men krigen har gjort at hun prater som en langt eldre person.

- Tingene som betød noe for oss før, som klær og sånn, betyr ingenting. Livet er skjørt, og du vet ikke hvor lenge du har det. Ikke bare krigen...du kan jo dø i en bilulykke. Nå er jeg opptatt av det viktigste, som venner og familie, sier hun.

TRENING HJELPER: Maryna Khrennikova (18) bor på studenthybel i Montreal. - Jeg tar ikke lenger noe for gitt. Jeg gråter endel og er redd for de hjemme. Men trening hjelper meg. Vi må leve så lenge vi kan. Krigen har fått meg til å skjønne at vi kan dø når som helst, sier hun. Foto: Privat
TRENING HJELPER: Maryna Khrennikova (18) bor på studenthybel i Montreal. - Jeg tar ikke lenger noe for gitt. Jeg gråter endel og er redd for de hjemme. Men trening hjelper meg. Vi må leve så lenge vi kan. Krigen har fått meg til å skjønne at vi kan dø når som helst, sier hun. Foto: Privat Vis mer

Savner Ukraina

Samtidig jobber hun hardt. Med studiene, men også for å samle inn penger for å bygge opp hjemlandet.

- Jeg har alltid drevet med frivillig arbeid. Da krigen startet, forsvant nettet i Kharkiv og det var vanskelig å gjøre noe. Nå er jeg med og organiserer en nettverksbase som blir drevet fra rådhuset i Kharkiv. Der har vi til enhver tid oversikt over hva som trengs hvor - og så forsøker jeg å få folk og bedrifter til å støtte det, sier hun og fortsetter:

- For Ukraina er det bedre at jeg er her i utlandet og jobber og studerer. Kunnskapen skal jeg ta med hjem når krigen er over. For vi vil alle bygge opp landet igjen, sier hun.

PÅ BAR BAKKE: Her blir Marina Khrennikova (midten) og sosiologi-medstudentene fra Kharkiv intervjuet idet de ankom Canada og et nytt kontinent i april. - Vi er så takknemlige for at vi kan fortsette studiene her, men tankene er hele tida i Ukraina, forteller hun. Foto: Privat
PÅ BAR BAKKE: Her blir Marina Khrennikova (midten) og sosiologi-medstudentene fra Kharkiv intervjuet idet de ankom Canada og et nytt kontinent i april. - Vi er så takknemlige for at vi kan fortsette studiene her, men tankene er hele tida i Ukraina, forteller hun. Foto: Privat Vis mer

18-årige Anastasiia Soshenko bor også på studenthybel i Montreal, og studerer sosiologi. To måneder ut i krigen, den 27. april, feiret hun at hun ble myndig. I et nytt og fremmed land.

- Vi har blitt veldig varmt tatt imot og vi forsøker nå å bli vant med det nye livet. Men jeg savner familien, hjemmet mitt og hjembyen Kharkiv enormt mye, sier den 18-årige sosiologi-studenten.

PAPPA SKADD: Det er tidvis vanskelig å konsentrere seg om sosiologiststudiene på nettet, med Anastasiia Soshenko gjør så godt hun kan. - Pappa ble skadd i et bombeangrep. Heldigvis overlevde han, og skadene er til å leve med. Bilen han var i brant helt ned, sier hun. Foto: Privat
PAPPA SKADD: Det er tidvis vanskelig å konsentrere seg om sosiologiststudiene på nettet, med Anastasiia Soshenko gjør så godt hun kan. - Pappa ble skadd i et bombeangrep. Heldigvis overlevde han, og skadene er til å leve med. Bilen han var i brant helt ned, sier hun. Foto: Privat Vis mer

Pappaen skadd

18-åringen sier flere ganger at hun synes det er «veldig vanskelig å skjønne at det eneste livet jeg kjente, i Kharkiv, er endret så dramatisk».

- Vi hadde alle våre planer, mål og drømmer, men alt ble endret da krigen startet. Det tenker jeg mye på, sier Soshenko.

Foreldrene hennes jobber som frivillige med å dele ut humanitær hjelp, og har gjort det siden krigen startet.

- Pappa var ute og delte ut mat til barn i Chuguyev, da bilen ble blåst i lufta av russerne. Bilen brant ned og pappa ble skadd og måtte opereres. Nå er han hjemme med mamma, sier hun.

Fortsetter:

- Jeg er langt unna. Jeg savner dem og er redd for dem.

For tre måneder siden var 18-åringen en en profesjonell danser på det ukrainske landslaget. Hun savner livet som toppidrettsutøver. I 2017 vant hun og makkeren Dmytro Oliynyk EM i akrobatisk rock'n'roll

EM-VINNERE: Her jubler Anastasia Soshenko og Dmytro Oliynyk da de to EM-gull i 2017. Foto: Privat
EM-VINNERE: Her jubler Anastasia Soshenko og Dmytro Oliynyk da de to EM-gull i 2017. Foto: Privat Vis mer

- Nå er jeg på et annet kontinent og må starte livet på nytt, alene. Alt er annerledes her, men jeg studerer hardt og vil være med og bygge opp Ukraina i framtida, sier hun, før hun takker de ansatte ved både Kharkiv-og Montreal-universitetet, for at hun har fått en ny start.

Da livet stoppet

I den spanske byen Valladolid bor nå den 25-årige masterstudenten i sosiologi, Daria Yashkina. Også hun fra Kharkiv.

- De første ukene av krigen var jeg hjemme med familien. Alt var skremmende. Livet stoppet bokstavelig talt. Familien min dro til en annen by, mens jeg ble igjen. Så ble huset bombet. Jeg glemmer aldri den natta, sier hun.

LEVER I NUET: - Jeg liker ikke spørsmål om hva som kommer til å skje i framtida. Mine planer har ikke endret seg, de har bare forsvunnet. Jeg klarer bare tenke på det som skjer akkurat nå, sier Daria Yashkina. Foto: Privat
LEVER I NUET: - Jeg liker ikke spørsmål om hva som kommer til å skje i framtida. Mine planer har ikke endret seg, de har bare forsvunnet. Jeg klarer bare tenke på det som skjer akkurat nå, sier Daria Yashkina. Foto: Privat Vis mer

Hele livet ble snudd på hodet. Hun reiste fra det ødelagte hjemmet til familien sin, som allerede hadde flyktet til en annen ukrainsk by.

- Men jeg skjønte fort at jeg ikke klarte å ta meg sammen nok til å kunne jobbe, på grunn av kontinuerlige luftsirener og bombing i utkanten av byen. Da spanske kolleger foreslo at jeg kunne komme dit, takket jeg ja.

Hun kaller sin livstilstand for «følelsessmessig voldsom».

- Det er vanskelig å være her, i trygghet, mens mine venner og familie er der, i krigen. Men jeg tvinger meg til å jobbe og gjøre alt jeg kan for Ukraina. Ellers hadde det vært meningsløst å komme hit. Jeg studerer, jobber og utvikler meg sånn at jeg kan ta med erfaring og kunnskap tilbake Kharkiv så fort det er mulig.

Hjelper barn

21-årige Katalina Semirnenko flyktet til Ukrainas naboland, Slovakia, helt i starten av krigen. Her fortsetter hun på masteren i sosiologi, som hun begynte på i Kharkiv.

- Jeg er superimponert over foreleserne. Alt er forferdelig akkurat nå , men de klarer likevel å gi oss nærmest like god undervisning som før krigen, sier 21-åringen.

Hun kommer fra Sumy-området, som ligger nord-vest for Kharkiv. Her har krigen rast voldsomt.

- Det var skikkelig ille i Sumy, men er roligere nå. Å oppleve krig... Det er noe jeg ikke vil at noen skal oppleve. Det er helt grusomt, og det endrer livet ditt fullstendig, sier hun.

STORE ØDELEGGELSER: Den ukrainske kvinnen Inna (28) og sønnen Sviatoslav (2) står i et ødelagt område i Sumy-regionen, nord i Ukraina. - Det er utrygt i hjembyen min Sumy, men mange, som mine foreldre, er født der og har hatt hele livene sine der. De vil ikke dra noe sted, sier Katalina Semirnenko. Foto: Reuters / NTB
STORE ØDELEGGELSER: Den ukrainske kvinnen Inna (28) og sønnen Sviatoslav (2) står i et ødelagt område i Sumy-regionen, nord i Ukraina. - Det er utrygt i hjembyen min Sumy, men mange, som mine foreldre, er født der og har hatt hele livene sine der. De vil ikke dra noe sted, sier Katalina Semirnenko. Foto: Reuters / NTB Vis mer

21-åringen er opptatt av at det kommer veldig mye feilinformasjon om krigens herjinger, og at det er viktig å ikke tro på alle nyhetene som blir servert. Også i norske medier.

- Det er veldig viktig å dobbeltsjekke og sammenligne nyhetene du får fra krigen. Vi er alle mennesker, og det verste nå er å generalisere. Det finnes 150 millioner russere, og mange av dem støtter ikke krigen, sier Semirnenko.

I tillegg til å studere, jobber hun for en ukrainsk organisasjon som samarbeider med Unicef om å hjelpe barn og unge i Ukraina.

- Vi jobber for å skape trygge steder for barn og unge i Ukraina. Ikke bare at de er fysisk trygge. mange barn trenger psykisk støtte etter de voldsomme påkjenningene. Og de trenger steder hvor de har plass og tid til å være barn igjen, sier hun.

Vil hjem

24. mai har krigen pågått i tre måneder i Ukraina. Studenter og forelesere er spredd over hele verden og universitetet ligger i ruiner.

- Jeg håper at vi en gang i nær framtid vil ha muligheten til å møte hverandre igjen i klasserom, sier foreleser Soldatenka.

Hun takker Tyskland, slektningene og tyskere flest, for at hun og barna på fem år åtte år er i trygghet.

- Vi føler oss veldig varmt velkomne av alle. Det hjelper og vi er takknemlige for det. Men barna savner pappaen sin, hunden og besteforeldrene som er igjen i Ukraina. Og vennene og fotball-kompisene sine, sier 49-åringen.

Barna går på tysk skole. Den har egne klasser for ukrainske barn, der de lærer tysk. I de andre fagene går ukrainerne i klasse med tyske barn. Soldatenka synes det er vanskelig å legge planer for framtida.

- Mye avhenger av barna. Om de på sikt vil vil fortsette å bo og studere i Tyskland. Nå ønsker de ikke det. De savner Ukraina og livet der, sier hun og fortsetter:

- Før krigen tenkte jeg på muligheten for å jobbe ved et utenlandsk universitet, men nå, når mulighetene er åpne i mange land, vil jeg bare dra hjem. Jeg håper vi kan returnere til Ukraina og til et normalt liv igjen så fort som mulig.

I RUINER: Dette pleide å være en del av Kharkiv-universitetet, nord i Ukraina. Men fire dager ut i krigen, 28. februar, ble store deler av bygningen ødelagt i et bombeangrep. Foto: Shutterstock / NTB
I RUINER: Dette pleide å være en del av Kharkiv-universitetet, nord i Ukraina. Men fire dager ut i krigen, 28. februar, ble store deler av bygningen ødelagt i et bombeangrep. Foto: Shutterstock / NTB Vis mer
Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer