Ung og lovende

En generasjon unge forskertalenter kan forsvinne hvis de ikke får sine doktorgrader.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS DET REGNER gull over norsk forskning, slik forskningsmeldingen som nå er til behandling i Stortinget lover, er unge kandidater fra ulike kulturstudier bekymret for framtida som forskere. De faller lett utenfor alle de strømlinjeformede systemene som nå preger forskningslandskapet: Forskningsrådet vil fra neste år ikke tildele individuelle doktorgradsstipender og de unge finner få muligheter innenfor de stramt organiserte forskningsprosjektene som Forskningsrådet støtter.

De frie midlene skal deles ut av universitetene og høgskolene, men også her er storparten av pengene kanalisert til større prosjekter og spesielle forskningsenheter, og de unge føler at de må holde seg inne med «sin» professor for å komme i betraktning. Konsekvensen er at mange lovende forskere ikke får startet på sin forskerutdannelse.

NÅ HAR DE dannet ei aksjonsgruppe, «Ung og lovende?», og unge forskertalenter som tidligere har falt mellom alle stoler organisasjonsmessig, lar sin røst høre i kampen om forskningsmidlene. 855 har sluttet seg til så langt. De vil ha mer penger til individuelle stipender. De erkjenner at det er nyttig for unge forskere å arbeide innenfor et faglig nettverk. Spørsmålet er om det bare bør være gjennom de store forskningsprosjektene man kan etablere gode faglige relasjoner. Arbeid med en doktorgrad er ikke en vanlig jobbsituasjon. For å lykkes trengs entusiasme og engasjement. Det er ikke like lett å mobilisere det hvis arbeidet er underlagt et prosjekt som ikke er doktorandens eget.

DE UNGE LOVENDE har ikke mye å hente i forskningsmeldingen. Spørsmålet om «frie» forskningsmidler er rett nok nevnt en rekke ganger, men ikke i en sammenheng som tyder på at humaniora skal spesielt tilgodeses. Snarere tvert imot: Meldingen er jo innrettet for å løfte fram realfagene, noe som er vel begrunnet innenfor en økonomisk logikk. Men samtidig er tilstrømningen av studenter størst og voksende i de sentrale kulturfagene. Skal man opprettholde prinsippet om forskningsbasert undervisning, må rekruttene også tilgodeses.

SPØRSMÅLET om hvordan midlene til forskning skal fordeles, har lenge vært gjenstand for intense diskusjoner innenfor forskersamfunnet. Mange synes nok det er blitt for mye styring, prosjekt og strømlinjeform, som jo i en viss forstand er imot forskningens vesen. I alle fall blir det vanskelig å få fram ideer nedenfra i et slikt system. Mange unge forskertalenter tilbringer nå tida med å kjøre drosje eller sitter som resepsjonister.

DET ER ET TØFT liv å slå seg fram som ung forsker. Det blir ikke lettere av at det som fins av forskningsmidler kanaliseres til prosjekter der det sitter småkonger med stor makt og bestemmer temaer og hvem som kan få plass. Interesser som legger seg på tvers av det som besluttes der, har lett for å falle utenom. Noe av poenget ved den såkalte kvalitetsreformen var at grunnutdanningen på universitet og høgskoler skulle gå raskt. Da blir det et paradoks om deler av forskerrekrutteringen svikter og at unge som har vist forskerpotensial, blir gående for lut og kaldt vann i årevis.