Ungdom nå til dags

Forpliktelser, barneskrik og skyhøyt boliglån. Hvorfor i all verden skal man gidde å bli voksen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den nye komedien «Step Brothers» spiller Will Ferrell og John C. Reilly to 40-åringer som ennå ikke har funnet det for godt å flytte hjemmefra. De lever i en boble av videospill, trommesoloer og cornflakes, alt bekvemt sponset av velvillige og velholdne foreldre. Som i mange av filmskaperen Judd Apatows andre komedier («40 Year Old Virgin», «Knocked Up»), er hovedkarakterene til tross for høye viker, fremdeles milevis unna å oppfylle demografenes definisjon av voksenlivet: ferdigstilt utdanning, flyttet hjemmefra, giftet seg, fått barn og en skikkelig jobb. Faktisk kan ikke de to 40-åringene huke av ved en eneste av disse markørene.

I 1960 hadde 65 prosent av alle menn i USA over 30 år gått inn i de voksnes rekker. 40 år seinere var det tilsvarende tallet 31 prosent, ifølge den nye boka «Guyland» skrevet av den amerikanske sosiologen Michael Kimmel. Han er ikke den første samfunnsforskeren til å påpeke en ny livsfase mellom ungdomsliv og voksenliv, kalt alt fra «the odyssey years» til «adultolescence». Men Kimmel har gått grundig til verks og intervjuet flere hundre unge voksne menn landet over. Nå er han bekymret.

Ifølge Kimmel består guyland – som han selv kaller fasen – av hvite middelklassegutter mellom 16 og 30 år. De skal, går eller har gått på college. De bruker uforholdsmessig mye tid på dataspill. De drikker for mye, sparer for lite og bor i bofellesskap. De har store vyer om framtida, men ingen aning om hvordan de skal komme seg dit. Guyland ligger et sted mellom ungdomstidas manglende uavhengighet og voksenlivets oppofrelser. Men hvorfor har denne nye livsfasen oppstått nå?

Kimmel peker på størrelser som utdanningsrevolusjonen, den seksuelle revolusjonen og kvinnefrigjøringen. I tillegg kan velholdne foreldre alltids punge ut for en generasjon som er lært opp til å tenke at verden er til for en selv. I Norge kan en spandabel velferdsstat trolig ta noe av den samme æren.

Fasen er kjønnsspesifikk, hevder Kimmel og viser til at forskrudde holdninger til maskulinitet er dominerende. Det oppfordres til kvinneforakt, og undertrykking av følelser, påstår han, og ser alt fra bilulykker til gruppevoldtekter som uheldige konsekvenser. Iblant virker boka som en underlig overlevning fra 50-tallets mange advarsler mot den nye skumle ungdomskulturen.

Fokuset på mannen er slående også i andre beskrivelser av fenomenet. Bøker (som den nylig oversatte «Beslutningsvegring» av Benjamin Kunkel) og filmer svømmer over av forvokste gutter. Men kvinner utsetter jo også å bli voksne. Premiereaktuelle «Happy–Go–Lucky» er slik sett en velkommen motvekt. Mike Leighs film handler om to glade venninner i 30-åra som ikke helt har fått øye på sammenhengen mellom lykke og familieliv. Og hvem kan egentlig klandre dem? I en fabelaktig scene besøker de en tyrannisk gravid søster, hennes underkuede mann og deres sterile og lånebefengte rekkehus. Man tar seg i å undre hvorfor ikke langt flere velger å utsette voksenlivet.