Ungdommens frelser?

Forestillingen om Kristelig Folkeparti som et parti for eldre og kristenfolk står på mindre trygg grunn enn før. Ikke bare gjennom meningsmålinger, men også i form av «vitnesbyrd» fra yngre velgere i leserbrev og intervjuer. Ungdommen er mett på velstand og velferd. Da står Kjell Magne klar til å vise veien mot andre «verdier».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ungdommens veier er ikke bare uransakelige, «ungdom» er også blitt et langt vanskeligere begrep enn før. I dag blir barna «ungdom» i et stadig økende tempo, mens unge mennesker venter lenger med å bli voksne i den definisjon den voksne verden har valgt å legge til grunn: De ansvarlige og samfunnsbyggende blant oss.

  • Men ungdommens levevilkår har endret seg i takt med et samfunn i forandring. Utdanningssamfunnet har brakt stadig større ungdomskull til læresteder som gir utdannelse ut over grunnskolen. Høyskolemiljøene har vokst de siste 20 årene, flere universiteter har vært sprengt ved mange hovedopptak. Yngre mennesker søker kunnskap på en annen måte og i et større omfang enn foreldregenerasjonen gjorde.
  • I hvert fall hvis vi fortsatt velger å tro at meningsbærerne i et mulig ungdomsopprør hentes fra den akademiske mellomklassen, fra universitets- og høyskolemiljøene, hvor dagens studenter og elever har rukket å bli opptil fjerde generasjons akademikere. Et slags opprør mot foreldregenerasjonen skal all ungdom gjøre, for å leve opp til en historisk tradisjon og for å bevare sin selvrespekt.
  • Hvis de radikale foreldrene, som rett nok aldri har vært så mange som de selv framstilte seg som, forble trofaste mot en slags sosialisme og holdt seg i SV, kan det være opprør nok å innfinne seg i et markedsorientert sosialdemokrati.
  • En vei å gå kan være å vise manglende interesse for politikk og samfunnsliv, en annen vei er å søke mot alternativene som ligger mellom høyre og venstre i politikken. Og hvis ungdommen er lei av at foreldregenerasjonen døyver sin framtidsangst i et stadig økende materielt forbruk, kan ideelt snakk om varige verdier og verbal korreks overfor grådighetskulturen være fornuftig bruk av agn under stemmefisket.
  • For frykten for framtida kan være en like god motiveringsfaktor i et opprør fra ungdommens side som et brennende ønske om en annerledes verden. En stor oljeformue, lave arbeidsledighetstall og reformer som sikrer alle rett til videregående skolegang, er ikke nødvendigvis nok til å spre framtidsoptimisme i ungdommens rekker. Yngre mennesker har ennå barnets bekymring på vegne av fellesskapet i seg, stadig flere blant dem bryr seg til og med om vår klodes framtid. Det viser rekrutteringen til miljøbevegelsene og de yngres engasjement i debatten om gasskraftverk. Vi har kanskje å gjøre med en ungdom som er mer prektig enn opprørsk.
  • Også kampen om de yngres fritid har hardnet til og tar andre former enn før. Idretten rekrutterer for eksempel annerledes enn for 20- 25 år siden. Ikke bare velger stadig flere muligheten til individuell utfoldelse sammen med andre på fotballbanene, det henger mest sammen med norsk suksess i en idrett vi lenge var tilbakestående i. Men stadig færre barn og unge påtreffes i skiløypene. Nå labber de i flokk til skibakkene med snøbrett under armen. Der utøver de en spektakulær og tidstilpasset idrett, hvor heltene er antihelter, de har opprør i blikket, kler seg annerledes enn skisportens venner og står i opposisjon til idrettspampene.
  • De politiske ungdomsorganisasjonene får ikke akkurat dørene rent ned av store flokker som vil slutte seg til. I den forstand er samtida avideologisert. Men midt i det offentlige rom står en velfrisert, kristeligdemokratisk leder og snakker om verdier. Mer enn å være en magnet på ungdommen, er han den som vet at ungdommens frelser leter «etter den som ennå selv ei leter», slik det heter i sangen fra de kristelige skoleungdomslagene.

De gjennom 20 år så omtalte 68-erne er nå så voksne at de teller pensjonspoeng. Og mens mor og far så smått har begynt å forberede «livskvelden», blir barna deres voksen ungdom og ser seg rundt etter en banehalvdel å gjøre opprør på.

Men fulgte de en gang radikale foreldrene den vanligste utviklingen og ble sosialdemokrater, må neste generasjon finne andre ventiler for sin opprørstrang.