(Dagbladet:) I sommer har nazistene igjen marsjert i gatene i Kristiansand og i Charlottesville i USA. Igjen lurer man på hvordan ekstremisme skal bekjempes. Antifascister mobiliserer. Det gjør også politiet og statlige og kommunale etater.

Men kanskje kan vi lære noe av historien? Vi har snakket med en prest fra Hokksund, en ungdomsarbeider fra Oslo og en forsker som var innom 15 av de 20 kommunene som hadde problemer med høyreekstremisme på 90-tallet.

Bråvåkning

Prest i Hokksund, Svein Ludvig Larsen sto midt oppi det den gangen. Han forteller om da nazismen kom til bygda. Det startet med en konsert på Varlo Grendehus.

- Det skjedde en bråvåkning. Bygda og allmennheten var nok ikke klar over at vi hadde et miljø. Politiet visste det nok og kommuneledelsen visste noe. Men plutselig var det opptog av blitzere som kom med tog fra Oslo og hadde hørt det skulle være nazikonsert.

Larsen satt hjemme og så på TV. Plutselig var Hokksund på skjermen.

- Det var et sjokk for oss vanlige. Skolene visste nok noe, og var bekymret for noen elever.

PREST I HOKKSUND: Svein Ludvig Larsen var prest i Hokksund da det plutselig ble klart at de hadde et nazimiljø. Foto: Brit Tove Krekling

Han forteller at nynazistene hadde et godt organisert fellesskap med en del eldre og mange ungdommer. Flest gutter. I tillegg tiltrakk de tøffe guttene seg noen jenter som syntes det var spennende.

- Jeg satt som fungerende prest i bygda. Hokksund ble da kjent som et nazirede. Det stemte så dårlig med hvordan vi kjente bygda. Så vi organiserte en motdemonstrasjon hvor vi gikk i tog fra stedet der konserten ble holdt.

Midt i fellesferien stilte rundt 2000 opp for å vise at dette er ikke var verdier de sto for. Men å snu ryggen til ungdommene i naziuniformer, slik en del demonstranter har gjort opp gjennom, kom ikke på tale.

- Vi var tydelige på at vi snur ikke ryggen til. Vi kjente at dette er vår ungdom, vi ville ikke vise dem en kald skulder, vi ville bare vise hvilke verdier vi sto for.

Mobiliserte i lokalsamfunnet

Men motdemonstrasjoner alene løser ikke opp ekstreme miljøer. Derfor startet foreldrene innsamling til hvite busser-tur for elevene, deriblant noen av dem som var inne i nynazistmiljøet. Den første turen gikk et halvt år etter demonstrasjonen. Så ble det laget en årlig håpskonferanse, og utarbeidet et toleransefag i skolen som begynner i åttende trinn.

- Det vi gjorde var å systematisere det, og gjøre det til et viktig del av skoleløpet.

Etterpå har andre kommuner kommet til Øvre Eiker for å lære, og programmet er koblet sammen med mobbing og diskusjoner rundt hvordan forholder vi oss til det som er annerledes.

- I forbindelse med integrering av asylsøkere kommer masse grums til syne. Dette må vi ikke sove bort. Jeg har som prest sett at dette er en viktig oppgave. At vi som kirke går på de aller viktigste verdiene kirken bygger på, respekt for menneskeverdet og å jobbe mot det tankegodset.

Larsen er også brennende engasjert på vegne av historiefaget i skolen. - Gi dem konkret informasjon fra tidlig i skoleløpet så ikke historiefaget blir forsømt. De må vite hva historien har bidratt med. Det snakkes mye om norsk og matte og engelsk, mens verdifagene blir forsømt - og da er det lettere å lede unge på villspor.

Gateslaget i Brumunddal

I 1991 sto det som har blitt kjent som «gateslaget i Brumunddal». 31. august holdt Arne Myrdal møte med Folkebevegelsen mot innvandring.

Det skjedde på en lørdag, hvor mange var ute og handlet i sentrum. Han hadde fått tillatelse til å holde et to timer langt møte fra klokka 12.00. Politiet stilte med hjelmer og skjold. Fra Oslo kom antirasister og blitzere.


NRK forteller at han ikke gikk på før 13.30. Rundt 50 av følgerne hans kastet flasker mot Blitzerne. Til slutt måtte de rømme inn i bussene og komme seg fra stedet.

Yngve Carlsson er spesialrådgiver i KS og tidligere forsker på NIBR. Han var jobbet som forsker eller rådgiver i de fleste lokalsamfunn i Norge som hadde høyreekstreme den gangen, sammen med ekstremismeforsker Tore Bjørgo.

- Gateslaget i Brumunddal sto mellom folk som reiste inn fra Oslo og lokale gutter fra Brumunddal. Mange var nok rasister, men mange var også bare irriterte over at noen kom utenfra og inntok territoriet deres. Så en del lokale gutter ble skjøvet inn i det høyreekstreme miljøet av antifascister. Derfor ble det viktigste å holde antifascistene unna.

Det endte med at ledere i Brumunddal ba dem holde seg i Oslo. Dette skulle de ordne sjøl.

- Og det gjorde de, brumunddølene, sier Carlsson.

Voldelige antifascister

De fleste høyreekstreme miljøene på 90-tallet var ganske små, 10 – 15 personer. Mens noen, som Kristiansand var oppe i 40. Utviklingen var forskjellig.Noen steder var det antifascister og motdemonstrasjoner. Andre steder var det ikke.

Enkelte steder var antifascistene mange nok til rett og slett å skremme noen ut av det høyreekstreme miljøet. Andre steder forsterket møtet mellom voldelig ungdom på begge sider både det høyreekstreme og det venstreekstreme miljøet. Carlsson oppfattet antifascistene som en ganske blandet gruppe.

- Noen var politisk bevisste aktivister, mens andre var ungdommer som slet med samme voldsproblematikk som noen av de høyreekstreme. De var antifascister det ene øyeblikket og voldelige kriminelle i neste øyeblikk.

Ifølge Jacob Aasland Ravndal, forsker på C-rex, har man forsket lite på venstreekstreme miljøer i Norge tidligere. Han forbereder et prosjekt, men inntil videre er det lettere å si noe generelt om høyreekstreme.

Selv om Norge hadde rundt 20 nynazistiske miljøer, forsvant de fleste etter hvert. Men hvordan gikk det egentlig til? Carlsson mener politiet kunne fjerne lederne og jobbe direkte mot ungdommene.

BOMBARDERT MED FLASKER: Antirasistene ble jaget fra Brumunddal. Foto: Jan-Petter Dahl

- På 90-tallet var det egentlig ikke så vanskelig. De fleste stedene var det bare snakk om ti-tolv stykker, i det lokale høyreekstreme miljøet og det var lett å løse opp. Hvis de hadde én leder, som de fleste hadde, og han hadde noen saker på seg, kunne politiet få ham inn i fengsel for en tid - og så var det mulig å sette inn positive tiltak overfor de andre - for på denne måten hjelpe dem ut av miljøet.

Småskalasamfunn en fordel

Som regel fungerte det på omtrent halvparten, og da var det ikke så mye kraft igjen i gruppa.

- Vi brukte bevisst at norske lokalsamfunn er småskalasamfunn. Det var få som kommer inn i slike miljøer. Det handlet om å få det lokale miljøet ned under kritisk masse.

Det var vanskeligst i Kristiansand, hvor det var rundt 40 i miljøet. Der tok det mange år før de ble så få at miljøet gikk i oppløsning.

Et fellestrekk med de lokale høyreekstreme miljøene var kontakt med et nasjonalt miljø med en del voksne lederfigurer som reiste land og strand rundt for å mobilisere. Dem de mobiliserte var ganske unge, fra 14 år og opp til 18-19 år. I Brummunddal var de litt eldre. Men for kommunene var det nesten en fordel at det var snakk om ungdommer. Tjenester som ungdomsskole, fritidsklubber, utekontakt og ikke minst barnevern gjorde at kommunen hadde flere måter å nå dem på.

Yngve Carlsson er spesialrådgiver i KS og tidligere forsker på NIBR. Foto: KS

- Mange av dem som havnet i denne typen miljøer var barnevernsbarn, sier Carlsson.

Kommunen kjente ungdommene godt. De kjente historiene deres, skoleresultater og familieforhold. Noen steder ble det etablert foreldregrupper der foresatte ble styrket i sin foreldrerolle, blant annet ved å sette grenser. Som et ekko av presten i Hokksund, mener Carlsson det verste foreldrene kunne gjøre var å stenge ungdommene ute, og si at «deg vil jeg ikke ha noe mer med å gjøre».

- Det var et klart råd: Ikke snu ryggen til unga dine selv om de gir uttrykk for avskyelige holdninger. Da ville det høyreekstreme miljøet bli deres nye familie.

Fikset jobber til ungdommene

I Hokksund ble en del av ungdommene fulgt opp direkte av ungdomsarbeidere. Larsen forteller at flere av ungdomsarbeiderne hadde personlige kontakter som hjalp ungdommene videre.

- Dette var ungdom som dreiv rundt, det var viktig at vi kunne lose dem inn i en jobb. Og flere fikk jobb, etablerte seg i det normale samfunnet og fikk barn. De eldre mer ideologisk overbeviste, dukker fortsatt opp i Facebook-diskusjoner, og mange fastholder de samme meningene. Men de fleste ungdommene kom seg videre, og det er ikke noe synlig miljø i bygda lenger.

- Det handlet om å møte ungdommen som våre egne og møte dem positivt. Så de opplevde seg integrert. Dette er jo marginalisert ungdom som ofte bli værende i en sosial gråsone, og blir fanget opp av ideologer med bindinger til sterke ledere. Ungdommene var lettpåvirkelige. Så lenge de var ungdom var det mulig å kommunisere med dem.

De eldre og mer ideologisk overbeviste, har han mindre erfaring med.

Det er ikke bare høyreekstremisme som truer i dag. På en annen kant har islamistmiljøet vokst og så minket litt igjen.

- En del har vært ute og reist

Michael Pigao jobbet som ungdomsarbeider for Røde Kors i Oslo og for Oslo kommune på 90- og 00-tallet. Han har både jobbet med unge som havnet i høyreekstreme og islamistiske miljøer.

For ungdomsarbeiderne er de høyreekstreme ofte vanskeligere å nå, enn for det øvrige kommunale apparatet.

- Problemet er som regel at de unge henger med eldre ledere. Og de eldre blokkerer kontakten med ungdomsarbeiderne.

Han har derfor hatt tettere kontakt med ungdom som har vært innom det ekstreme islamistmiljøet.

- Jeg vet at en del av de ungdommene jeg jobbet med har vært i Syria.

De fleste av dem var allerede på skråplanet, men ble hanket inn av det mer ekstreme islamske miljøet.

- Vi prøvde å gjøre så godt vi kunne, men vi manglet en helhetlig tankegang rundt det, en helhetlig politikk. Det har jeg tenkt mye på.

Han sier det ofte var snakk om unge gutter med muslimsk bakgrunn som var utagerende i form av vold og kriminalitet.

- Selv om de ikke er såkalt «gode muslimer», er de ofte i kontakt med moskeene og miljøet rundt. Der møter de spennende, oppegående, intelligente menn som snakker veldig varmt om en sak. Den saken er hvordan vår vestlighet korrumperer. Og så kjøper de ideene fordi de trenger tilhørigheten.

Snevres inn

Når de først er i miljøet, snevres det inn.

- De blir fanget i en virvel som tar dem nærmere den ekstreme delen. Da er det vanskelig å finne noe annet. Når man har beveget seg vekk fra gateguttselvbildet, og ikke lenger er den tøffe gatekriminelle som herjer og truer. De har fått en posisjon, de har noe å melde. Men de bruker noen av de samme metodene som de brukte da de herjet på gata. I stedet for at de sier «gi meg klokka di», sier de «hvis ikke du tror på allah er det ikke bra, hvis ikke du er bra må vi gjøre noe med det». Det er gangsterretorikk.

Han er opptatt av løsninger. En av dem er at voksenpersoner tilknyttet trossamfunnet engasjerer seg.

- Trossamfunnene er en viktig del av muslimsk ungdoms hverdag, selv om de ikke nødvendigvis er kjempeoverbeviste selv.

- Men har ikke ungdom begynt å være mer hjemme?

- Jo, men ikke de som ikke trives hjemme. Hvis man har et sterkt regelhierarki hjemme, eller andre probelmer, går man mye ute.

Det handler om å være til stede der ungdommen er. Derfor må også de som vil jobbe mot ungdommene kunne forflytte seg etter ungdommene.

- Rekkevidden er stor. Det tar en halvtime å komme seg fra Grorud til Majorstua.

Voksne trengs

Pigao og de andre dukket også opp utenfor hjemmefester, for å markere at de var i nærheten. Han har et tydelig svar på hva som trengs.

- Jeg har bare én løsning: Flere folk på gata. Flere voksne, engasjerte mennesker ute blant ungdommene. Og man må være åpen, ikke fordømmende. Mange synes det er vanskelig å akseptere ulikheter, men vi må akseptere at andre har mer og annen ballast enn oss selv.

Han har også veldig tro på forebyggende politiarbeid.

- Når en poltimann som jobber forebyggende kommer i skolegården, kommer alle til ham. Jeg har kjent mange av dem opp gjennom. De får mye tyn, men skal også ha mye skryt. De har muligheter til å gjøre noe positivt.

- Så du mener politiet bør sette av mer ressurser på forebyggende arbeid?

- Absolutt. Jeg skulle ønske det hadde litt høyere status å jobbe forebyggende. Det er kanskje ikke vanlig å ta politihøgskolen for å snakke med 14-åringer om småkriminalitet. Heldigvis har det fått høyere status i det siste.

- Hva med natteravner?

- Jeg er ikke sikker på hvor mye de får gjort. Men jeg tror de som ikke har rotet seg ut i trøbbel har høyrere terskel for å gjøre det med flere voksne i gata.

Han mener likevel at det ikke må erstatte ungdomsarbeiderne. Og blant ungdomsarbeiderne må det være folk med forskjellig bakgrunn. Kjemi teller.

- Alle de åra jeg har jobbet med ungdom, har det vært noen som tror jeg er mannen som er der for dem, og mange som ikke syntes det. Man har kanskje litt ulike tanker om ting, og da er det bra om det er ulike folk der samtidig, sier han.

- Og alt handler om å opprette en relasjon med ungdommene. Har du ikke det, har du ikke innpass.

Nyhetsbildet bestemmer

Problemet er at ungdomsarbeid mot ekstremisme preges av nyhetsbildet.

- Husker du den første bølgen med barneranere i Oslo? Da var det veldig fokus på det, og man fulgte dem tett så lenge man kunne. Så slapp man det. Og så får man en ny runde noen år seinere fordi man ikke har opprettholdt et system.

Han vet at det har gått bra med flere av dem som var barneranere i ettertid. Men han ser et problem ved at tiltakene og systemene bare kommer så lenge noe har nyhetens interesse.

Han trekker fram sin tidligere arbeidsgiver Røde Kors’ tilbud på Grønland som et eksempel på hvordan man kan lede ungdom i riktig retning. Der får 50-60 ungdom i videregående alder hjelp av frivillige med høyt akademisk nivå. Rett over gata ligger fritidsklubben. Og Pigao har sett en del gå fra fritidsklubben og inn på leksehjelpen.

- Gå til høyre og gjør leksene eller til venstre og heng med «brødrene», sier han og ler. Så blir han alvorlig igjen.

- Men høy voksentetthet tror jeg er bra.

Og til syvende og sist handler det om en ting:

- Man sier jo det om rus - hvis det er tilgjengelig, er det større sjanse for at man roter seg borti ett eller annet. Det samme gjelder med ungdomsarbeid og forebyggende arbeid. Jo mer tilgjengelig noe er, jo flere plukkes opp. Så hvis man skal ha et alternativ til ekstremisme, må det være tilgjengelig.