Unionen bremser opp

Stats- og regjeringssjefene i EU-unionen dro fra Göteborg med mye hjemmelekse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE MANGE HJEMMESITTERNE ved valget i Storbritannia varslet flere EU-ledere enn Tony Blair om en voksende velgerapati som er en trussel mot demokratiet. Den lave deltakelsen ved folkeavstemningen i Irland, der Nice-traktaten ble avvist av flertallet, har minnet EU-toppene om det demokratiske underskuddet i unionen. De fredelige demonstrantene i Göteborg protesterer mot den store avstanden mellom de som styrer, og de som styres i det europeiske fellesskapet. De steinkastende provokatørene, og politifolkene som skyter mot dem i panikk, forteller EUs ledere og alle oss andre hva frustrasjon kan føre til.

Nå er bremsene slått på i unionens «store debatt» om grunnleggende reformer av dens institusjoner. Prosjektet kan ikke føres videre uten større oppslutning i medlemslandenes befolkninger.

EU ER ALTSÅ rammet av et av de mange tilbakeslagene som har preget unionens sprangvise utvikling siden starten, men som likevel ikke stanser det europeiske prosjektet. Representanter for 12 søkerland deltok på toppmøtets siste dag. De fikk ingen fast dato for opptak av nye medlemmer, bare beskjed om at de fremste i køen skal være ferdig med sine forhandlinger ved utgangen av neste år. Det var utsendingene fra Estland, Ungarn, Tsjekkia, Polen, Slovenia, Kypros, Malta, Bulgaria, Romania, Slovakia, Latvia og Litauen ikke helt fornøyd med. Men også disse representantene har fått øynene åpnet de siste ukene og er blitt kraftig minnet om de folkeavstemningene de selv må vinne i hjemlandene mot egne motstandere av liberalisert kapitalisme og globalisering.

Tysklands Gerhard Schröder som i fjor gikk inn for å gjøre EU til en føderasjon, sier nå at denne debatten ikke skal føres under tidspress, og Tony Blair tviler på om tida er inne for unionens diskusjon om dens framtidige institusjoner og utviklingsretning. Bremsene er på.

USAS PRESIDENT GEORGE W. BUSH som var unionens prominente gjest ved toppmøtets åpning, dro fra Göteborg til Warszawa der han erklærte seg som tilhenger av å utvide både EU og NATO til et «frihetens Europa» helt fram til Russlands grenser. Inkludert Ukraina.

Som om ikke problemene ved de mer aktuelle utvidelsene er store nok både i EU og i NATO.

Toppmøtevert Göran Persson som før brusteinslagene var tilhenger av Attac, og av å finansiere FN gjennom en skatt på internasjonale valutatransaksjoner, erkjenner nå at unionens ledere trenger «å komme i bedre kontakt med sine velgere».

Storbritannias statsminister Tony Blair som president Bush litt misunnelig tiltalte som «mister Valgskred», har fordømt de steinkastende demonstrantene. Men han er også uenig med de fredelige demonstrantene i deres viktigste sak, som er motstand mot dagens urettferdige frihandel: «Sannheten er at verdenshandelen er bra for sysselsetting og levestandard. Det er faktisk slik at de fattigste landene trenger mer handel og adgang til markedene i de rike landene, og de trenger aller minst at fri verdenshandel blir ødelagt,» sier Blair.

DEMONSTRANTENE lytter nok mer til Irlands statsminister Bertie Ahern når han sier at unionen har et akutt behov for å framstå for menneskene i medlemslandene som mer meningsfull og demokratisk ansvarlig.

Kanskje angrer Belgia i dag på sin intense lobbying i Nice i desember i fjor, da de sikret seg at framtidige toppmøter i EU vil bli avholdt i Brussel. Tomta der et permanent toppmøtesenter skal bygges, er allerede utpekt. Fra før er det nok av demonstrasjoner i den belgiske hovedstaden, som også er «hovedstad» både i NATO og EU. Det er ingen mangel på brustein i de gamle bygatene.

GATESLAGSMÅLENE og det svenske politiets fatale skudd i Göteborg kan ha satt fart i prosessen med å endre formatet på EUs toppmøter bort fra de digre mediehappenings de har utviklet seg til de siste åra, og over til mer arbeidspregede møter med en langt lavere medieprofil. Det vil dempe interessen blant demonstranter som planlegger hærverk og konfrontasjoner.

Belgia tar nå over formannskapet i unionen etter Sverige. Det neste toppmøtet vil derfor finne sted i Brussel, selv om de permanente ordningene ennå ikke er på plass. Det likner på situasjonen for NATOs hovedkvarter som ble lagt til et provisorium ute på et jorde utenfor den belgiske hovedstaden da general Charles de Gaulle kastet alliansen ut av Paris i 1966. I stedet for å prange i et slott i Paris, ble alliansen forvist til brakkeliknende kontorbygninger, der de fortsatt holder til. Kanskje vil en tilsvarende nedjekking gjøre unionen godt.