Unionen til side

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med over 60 prosent av stemmene og solid valgdeltakelse har Nederland avvist EUs grunnlovsforslag. Dermed har to av det europeiske fellesskapets grunnleggere sagt nei til den retningen EU i dag utvikler seg i. Det er selvsagt sammensatte forklaringer bak nei-flertallet i Frankrike og Nederland. Protester mot den styrende eliten, fremmedfrykt og motstand i møte med effektene av økonomisk liberalisering, er deler av forklaringsbildet. Men det er også noe mer, og for EU langt alvorligere. Frankrike og Nederland har vært drivkrefter for selve unionstanken i EU, utviklingen mot dypere integrasjon - flytting av makt fra sprikende nasjonale institusjoner til fordel for sterkere fellesinstitusjoner. Forslaget til en ny grunnlov er del av denne utviklingen. Flere politikkområder defineres gjennom grunnloven inn i et felles europeisk rammeverk.

Forutsetningen for en unionsutvikling er parallell framvekst av felles europeisk identitet, og dermed også folkelig forankring. Når i utgangspunktet integrasjonsvillige franskmenn og nederlendere sier nei, er det på tide å trekke i bremsene. Folkeavstemningene i Frankrike og Nederland viser at utviklingen mot en felles europeisk identitet stadig er «Brusselsk» ønsketenkning. Som resultat er det EUs historiske rolle som freds- og demokratiprosjekt som settes på spill. En unionsutvikling uten forankring i forskjellighetenes Europa vil produsere mer, ikke mindre, nasjonalisme og fremmedfrykt.

EU er i dag den suverent viktigste drivkraften for stabilitet og demokratisk utvikling langs Europas ytterkanter. Et framtidig tyrkisk medlemskap i EU kan representere ei vital ny bru mellom Vesten og den islamske verden. Men er det noe de siste dagers folkeavstemninger varsler, så er det at tyrkisk medlemskap gjøres umulig av EUs ambisjoner om unionsutvikling på stadig flere områder. Derfor håper vi franskmenns og nederlenderes nei blir starten på en ny utvikling i EU, der det gis større rom for nasjonal og demokratisk ulikhet - og der utbredelse og flerhastighetsintegrasjon gis prioritet framfor unionen. I et slikt EU vil også terskelen for norsk EU-medlemskap gjøres lavere.