Universitet under hver busk

I dag trenger vi større variasjon i den høyere utdanningen, ikke at alle høyskolene legges inn under en universitetsmal.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringen åpner nå for at Norge får 9- 15 universiteter. Høyskoler av varierende størrelse og profil skal bli såkalte nisjeuniversiteter i motsetning til breddeuniversiteter som dekker mange fagområder.

Forslaget går lenger enn Mjøs-utvalget, men forskjellen vil være bagatellmessig på sikt. I begge tilfeller dreier det seg om «doktorgradsløyver». Her har det allerede vist seg vanskelig å opprettholde faglige krav i et land sterkt preget av egalitet og distriktsinteresser. (Jf. den såkalte Bodø-saken). Det politiske presset blir stort. Resultatet blir en ytterligere spredning av forskerutdanningen, mens større konsentrasjon er ønskelig i de fleste fag.

Konsekvensene for norsk høyere utdanning og forskning vil bli meget store - særlig på litt sikt. Økonomisk er det mest åpenbart. Flere institusjoner skal trekke på anstrengte budsjetter i departement og forskningsråd. Det snakkes riktignok om opptrappingsplaner for norsk forskning. Disse er i realiteten meget diffuse og har vært satt til side gang på gang til tross for at institusjonene opplever store problemer på mange områder.

Bare navneendring?

Færre unge ønsker å satse på en universitetskarriere, noe ikke minst Stortingets tidligere flaggskip - Universitetet i Tromsø - opplever. Det er naivt å tro at ikke navneendringen etter en tid vil lede til et sterkt lokalt press for kostbare oppgraderinger - spesielt på forskningssiden. Infrastrukturtiltak og vitenskapelig utstyr koster. Det gjør det også å øke stabens engasjement i forskning. Etter noen år må vi også forvente krav om utvidelser til «fullverdige universiteter». Statssekretær Randi Øverland forsikrer oss at det i realiteten bare dreier seg om en navneendring. Historien om norsk høyere utdanning etter 1969 forteller oss noe annet. Og hvis navneendring var hensikten og kravene til tradisjonell universitetskompetanse så beskjedne, hvorfor ikke også gi samtlige høyskoler universitetsnavn? Det ville avskaffe det såkalte binære skille i høyere utdanning og gi terminologisk enhet.

Hva trenger vi?

Selv om økonomien er viktig, ser jeg endringer i institusjonenes profil og innhold som enda viktigere. Den såkalte akademiske drift mot tradisjonell universitetsutdanning som lenge har preget høyskolesystemet, vil bli forsterket. Det innebærer ofte at utdanningen blir unødig teoretisk og mindre opptatt av de praktiske sider. Mange glemmer at høyere utdanning i dag inkluderer all utdanning som bygger på videregående skole. Følgelig er og skal mangfoldet være stort. Distriktshøyskolene ble bl.a. etablert for å gi kortere, yrkesrettede alternativer til tradisjonell universitetsutdanning. Det var et godt grep som vi fortsatt har god bruk for. I dag trenger vi snarere å pleie mangfoldet i høyere utdanning enn å legge større deler av denne utdanningen inn i en universitetsmal. Vi bør f.eks. innse at vi for tiden trenger å utdanne mer praktisk orientert helsepersonale snarere enn flere humanister og samfunnsvitere. Et krafttak for å styrke kompetanse og rekruttering på realfagsiden i bred forstand er også nødvendig. De mange institusjoner vi allerede har, bør preges av større arbeidsdeling og mer konsentrasjon for å løse sine oppgaver på en bedre måte enn i dag. De spesielle utfordringene man står overfor innenfor forskning og høyere utdanning i Nord-Norge, bør behandles særskilt. Dette bør også inkludere en opprustning på forsknings- og utviklingssiden i norsk næringsliv - hvor det trengs både forskertalent og statlige stimuleringstiltak.

Slett

Regjeringens melding er så godt som fri for slike problemstillinger. Universitetsspørsmålet er også drøftet på et tynt og ensidig grunnlag. Politikere er verken blitt presentert for alternativer, relevante erfaringer fra utlandet eller konsekvensanalyser. Forarbeidene fra Mjøs-utvalget og Norgesnettrådet var slette. Det foreliggende materiale, også i meldingen, bør tilsi at Stortinget avviser forslaget eller ber om et mer fyllestgjørende materiale. Uansett, Stortinget bør ikke la seg presse til meget konsekvensrike vedtak i en hektisk vårsesjon - selv om det er valgår. Det vil også være dårlig distriktspolitikk.