Universitetet AS

Kampen om den høyere utdanning går inn i en avgjørende fase.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VÅRE MYNDIGHETER møter kunnskapssamfunnet med bokførerlogikk og revisorvisjoner. Politikerne snakker om effektivisering og nye løft og vil heve forskningsmidlene opp på det magiske OECD-nivået. Men vet de egentlig hva de vil bruke forskningen til? Vet de hva de vil med universitetene?

Jeg traff forleden en professor på Det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo som fortalte at den økte satsingen på høyere utdanning og forskning på hans institutt besto i at driftsbudsjettet ble skåret ned fra 2,7 millioner kroner i fjor til 350000 i år. En rekke poster må settes til 0, det er knapt penger til trikkebillett til seminarer utenfor campus. Studenter som har tatt alvorlig henstillingen om å ta opp internasjonale temaer, må se langt etter støtte til arkivreiser utenlands.

Det er med dette som bakteppe debatten om Mjøs-utvalget går inn i en avgjørende fase. Denne uka redegjorde kunnskapsministeren, Trond Giske, her i avisa for sitt syn på den nye universitetspolitikken: Han vil redusere den lavere grad til et treårig studium, formodentlig medregnet forberedende prøve, og han vil innføre en mastergrad som en toårig påbygging. Han sier ingenting om hvordan han skal innpasse teologene i dette studieløpet. De bruker jo allerede nå i alle fall et par år på språkene grunntekstene er skrevet på. Da blir det lite igjen til eksegese. Giske har jo gjort vernet om statskirken til flaggsak. Han har kanskje tenkt å overlate den til kateketer? Og hva med medisin? Skal han innføre den gamle feltskjærstillingen?

DET UNDERLIGE i den diskusjonen undervisningsministeren fører, er at han ikke går i dialog med dem som representerer universitetene. De har med styrke framholdt at Mjøs-tenkningen avvikler vårt konkurransefortrinn i høyere utdanning, hovedfaget. Begrunnelsen for det er jo at det skal være et vitenskapelig svennestykke, et bevis for selvstendighet og beherskelse av faget. I stedet neglisjerer han argumentene og gir et skinn av enighet med dem som er kommet med innvendinger til at det skal fjernes. Det vitner om byråkratisk maktarroganse.

Giskes bysbarn og forgjenger, Gudmund Hernes, hadde en visjon om å øke det samlede kompetansenivået i folket. Han så for seg et tosporet system der universitetene skulle være eliteinstitusjoner for vitenskap, utdanning og dannelse, omtrent på linje med de beste i utlandet med ei studietid omtrent som nå. Høyskolene derimot skulle dyrkes som yrkesrettede profesjonsskoler. Giskes visjon handler om bokføring: flere kandidater på kortere tid for mindre penger. Sett på bakgrunn av hans partis tradisjoner er det magert. Han vil ha lengre semestre, mer intens undervisning og rask gjennomstrømning. Men hvordan går det da med lærernes muligheter til forskning? Skal vitenskapen foregå i egne sentra, som også er en av tidas moter? Men da blir jo forskningen skilt fra den dannelsestradisjonen som det norske utdanningssystemet har bygd på siden 1800-tallet.

ANGREPENE på våre universiteters identitetsskapende tradisjoner skjer i ei tid da de er svekket som nøkkelinstitusjoner i vårt samfunn. Norske studenter ser på studietilbudene som retter på et lunsjbord. De er kunnskapens nomader og forsyner seg med noen vekttall her og noen der. Mange av dem får ikke noe forhold til et studiestedet de kan kalle «sitt». Samtidig er også universitetene i for sterk grad atskilt fra det samfunnet de er en del av.

Denne uka gjorde statsviterne i Oslo et godt forsøk på å bryte ut av denne isolasjonen da de presenterte seg for offentligheten med ei bok om hvor deres forskning står i dag. Det er et tiltak andre institutter burde gjøre dem etter. Det kan bidra til å bevare navlestrengen til tidligere studenter, samtidig som det synliggjør universitetet og gir det legitimitet i køen foran politikernes dør der kampen om offentlige midler utspilles. Også universitetets folk må ut på gater og torg for å vise at de har noe som er interessant for samfunnet som det er verd å betale for. Der kan de begrunne forholdet mellom offentlighet og universitet i et fellesmenneskelig ønske om å gi livet dypere mening og gjøre tilværelsen morsommere for alle. Bare en slik offensiv holdning kan redde våre beste universitetstradisjoner fra globalisert nivellering og tilpasning til et kunnskapsmarked der bunnlinjen er viktigere en kunnskap og kritisk refleksjon.