Universitetet i samfunnet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det har knapt noen gang vært et rektorvalg ved Universitetet i Oslo som har skapt så mye debatt som det i høst. Én ting er at fem kandidater har meldt seg i kampen om universitetets høyeste stilling. Valgkampen faller også sammen med en generell debatt om den høyere undervisning og forsknings plass i samfunnet. Det har gitt valgkampen betydning langt ut over universitetets rammer.
  • Det generelle inntrykk av tilstanden ved universitetet er at det rår en stor grad av frustrasjon og usikkerhet. Studentmassen er ikke en intellektuell elite lenger, men en høyst uensartet gruppe ungdom som krever langt mer enn før av både undervisning og organisasjon ved læreanstaltene. Dette er også en utfordring til universitetet selv, som må utvikle metoder og holdninger som sikrer at flest mulig kommer gjennom studiene på en måte som er til glede for så vel dem som samfunnet. Det forutsetter bl a også at lærerne underkastes former for evaluering, slik de blir i mange andre land. Studenter som snart skal bekle de høyeste stillinger i stat, kommune og næringsliv, er modne nok til å gi uttrykk for begrunnede meninger om den undervisning de får.
  • Undervisningen på dette nivået skal selvsagt være forskningsbasert. Og dersom det er rett at forskningen har lidd de seinere år fordi universitetet er blitt pålagt å ta imot flere studenter enn det er dimensjonert for, bør også de politiske myndigheter vurdere om det ikke er rom for større bevilgninger. Men kampen om statens penger vinner man ikke på universitetet. Den utkjempes i trekanten mellom Regjeringskvartalet, Stortinget og mediene. Den rektor som synes best i det landskapet, har forutsetninger for å bli en god rektor. Men universitetet har også en stor grad av indre selvstyre, og kan bestemme selv hvordan pengene blir brukt. Den rektor som også makter å sette sitt stempel på denne fordelingen, slik at midler som kan gå til undervisning og forskning ikke forsvinner i byråkrati, vil bli en god rektor. Men den beste rektor er den som kombinerer disse hensynene, og det er utfordringen til dem som nå skal velge.