Universitetsfunkis

Omsider er de utskjelte Blindern-blokkene i ferd med å komme til heder og verdighet igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Plutselig befant han seg på universitetet på Blindern. Bygningene raget mot himmelen. Det var midt på dagen, sola sto på sitt høyeste. De høyeste bygningene var så høye at man kunne kalle dem skyskrapere og de virket enorme for Geir som befant seg dypt nede på jorden, på brolegningen imellom dem. Han sto der, alene, midt på plassen, mellom bygningene, og var meget forvirret. Universitetet er jo så stort, så hvordan skulle han finne Brit Winkel her?» Mange er studentene som har følt seg like desorienterte som Geir Brevik, den nyutdannede læreren fra Holmestrand på jakt etter filologistudinen Brit i Dag Solstads roman «Irr! Grønt!» fra 1969. Blant minnene om flørt over Frederikke-middager av sterkt vekslende kvalitet, fuktige fester i SV-kjelleren og leseøkter på Sophus Bugge-biblioteket, hører for tallrike tidligere studenter også følelsen av en kjølig, umenneskelig arkitektur som snarere enn å ønske dem velkommen, støtte dem bort.

OMSIDER ER imidlertid Blindern-arkitekturen, etter mange års utskjelling, i ferd med å få en oppmerksomhet den lenge har fortjent. 1930-tallsfunksjonalismen har, etter i en lang periode å ha blitt betraktet som stygg og uinteressant, de siste åra igjen fått høy status og blitt populær i så brede kretser at selv eiendomsmeglere reklamerer med «funkis». Nye generasjoner ser på eldre arkitektur med nytt blikk, og nå er også funksjonalismens andre fase, den grovere seinfunksjonalismen enkelte ynder å kalle brutalisme, i ferd med å få sin renessanse. Den øvre Blindern-delen av Universitetet i Oslo er blant Norges viktigste anlegg fra denne epoken.

I HØST utpekte en ekspertgruppe nedsatt av ICOMOS Norge (International Council On Monuments and Sites), som gir råd til Unesco i spørsmål om kulturarv, Blindern-anlegget som et av de viktigste norske kulturminnene fra 1900-tallet. Universitetet på Blindern ble anlagt i to etapper: Den nedre delen ble utbygd på 1930-tallet, etter Sverre Pedersens reguleringsplan. Særlig Finn Bryn og Johan Ellefsens fysikkbygning er berømt. Den kjennetegnes av en blanding av klassisisme og tidlig modernisme som mange har kunnet være enige om at er vakker. Striden har først og fremst stått om de mange 1960-tallsbygningene på øvre Blindern. Hovedarkitekt for den storstilte utbyggingen var Leif Olav Moen, men også danske Nils-Ole Lund var med. Arkitektene var ikke særlig mye eldre enn de mange tusen ferske studentene som strømmet til hovedstaden og gjorde behovet for flere bygninger akutt. Pedersens idé om en akse ble beholdt, og ifølge universitetshistoriker John Peter Collett ble øvre Blindern «anlagt som en modernistisk idealby».

FOR TIDA forsker også arkitekten Trond Rogstad på Blinderns 1960-tallsbygninger. Internasjonalt har omfortolkningen av seinfunksjonalismen pågått en god stund. Det er på høy tid at også nordmenn fatter interesse for dette arkitektoniske uttrykket, og gir hovedverk som Erling Viksjøs regjeringsbygning og Hydro-hovedkontor, John Enghs Indekshus på Solli Plass og Geir Grungs industribygninger oppmerksomheten de fortjener.