Universitetståke?

Rune Slagstad skrev en kommentar til Mjøs-utvalget som er utgitt som bok, «Kunnskapens hus». Han utfordrer undervisningsminister Trond Giske i denne artikkelen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Debatten om Mjøs-utvalgets forslag til reform av det høyere utdanningssystem har dreid seg særlig om tre spørsmål: endret styringssystem for universitetene, ny gradsstruktur og en ordning for opprykk fra høyskole til universitet. Statsråd Giske signaliserer (Dagbladet 26.1.) at han i hovedsak vil avvise forslagene om en BI-dannet styringsreform (aksjeselskap, eksternt styreflertall og ikke-valgt rektor). Giske påfører på dette punkt Mjøs-utvalget og dets toneangivende BI-ideologer (i og utenfor NHO) et nederlag. Har de siste måneders fremvisning av BI-rektor Reve i det fri virket befriende i forhold til den markedsideologi som har hatt hegemoni i de siste tiår?

Annerledes

Statsråd Giske ordlegger seg iallfall annerledes nå enn bare få måneder tilbake. Etter en sommertur til England kunne Giske begeistret berette at han i Warwick-universitetet hadde funnet «et Mjøs-universitet», hvor kun én tredjedel av universitetets inntekter var offentlige bevilgninger og de øvrige to tredjedeler var fremskaffet ved oppdragsforskning og ved markedsbasert salg av undervisningstjenester. Universitetene måtte «lære næringslivets språk», formante statsråden (Aftenposten 8.7.2000). At den sosialdemokratiske EU-motstander Giske løftet frem Thatcher-epokens mønsteruniversitet som norsk modell, var unektelig ganske underlig. Nå er altså Giske kommet på andre tanker og maner til felles front mot «markedskreftene»: vi må reformere uten «å tilpasse oss markedskreftene» (16.1.).

«Vi som legger vekt på utdanning som kulturbygger, samfunnslim og kunnskapsformidling burde stå sammen. Ikke bruke tid på å konstruere en uenighet som ikke finnes,» fremholder Giske for sine kritikere (26.1.). Det kan være kloke ord, men de krever noe også av statsråden selv, nemlig vilje til å besvare spørsmål som stilles. Det er viktig å holde sammen når det er tåke, men er det riktig å produsere tåke for at vi skal holde sammen?

Eget utvalg

I mitt innlegg (9.1.) stilte jeg Giske et spørsmål på bakgrunn av Mjøs-utvalgets konklusjon om at det burde nedsettes et eget utvalg for å analysere den foreslåtte gradsstruktur i forhold til de ulike profesjonsutdanningene: «Hvordan kan en overhodet foreslå en ny gradsstruktur som skal inkludere også profesjonsutdanningene, når disse grunnleggende spørsmål overhodet ikke er berørt?» Giskes svar: «De profesjonsutdanningene der det er nødvendig, vil sjølsagt beholde sitt løp som i dag». (26.1.) Hvilke profesjoner dreier det seg om? Giske antyder medisin og psykologi. Jeg spør: Hvilket faglig grunnlag har Giske for å mene at medisin og psykologi skal «beholde sitt løp som i dag», mens humanister, realister og samfunnsvitere kan klare seg med et kortere studieløp? Hvorfor mener statsråden at det til statsvitere i den offentlige forvaltning eller lektorer i den videregående skole bør stilles svakere kompetansekrav enn til psykologer og leger? Er det med slike svekkede kompetansekrav Stoltenbergs regjering vil innfri sine løfter om fornyelse av den offentlige forvaltning og nivåhevning i den videregående skole?

Med sin formulering bekrefter statsråd Giske det selvfølgelige: at det ikke er klok utdanningspolitikk å legge én firkantet modell til grunn for ethvert akademisk utdanningsløp. Med bekreftelsen av det selvfølgelige river statsråden samtidig grunnen bort under Mjøs-utvalgets kongstanke: et 5-årig studieløp som norm for de akademiske studier.

Konsentrere

«Det er ikke ressursgrunnlag for etablering av flere universiteter i Norge,» konkluderte Hernes-komiteen i 1988. Skulle Norge kunne konkurrere i den internasjonale akademiske verden, var det ifølge Hernes nødvendig å konsentrere de knappe ressurser om de universitetene vi har. Med sin tunge representasjon fra så vel Stavanger som Kristiansand så Mjøs-utvalget nærmest motsatt på dette spørsmålet. Vi skal nå få universiteter av en helt ny type, skal vi tro lederen for Universitetsfondet i Rogaland, hvor blikket er rettet «opp fra bøkene» og mot det «som foregår i verden» (Aftenposten 2.10.2000).

Det har vært stille om dette spørsmålet, foruroligende stille. Hva mener Giske? Tør statsråden utvise et politisk lederskap ved å løfte spørsmålet opp på et overordnet nasjonalt nivå, hvor regionalpolitiske markedslobbyister ikke blir de sentrale premissleverandører? Eller er også dette et spørsmål hvor vi oppfordres til å «stå sammen» for å få gjennomført det vi er uenige om?