Unni på hogget i USA

NEW ORLEANS (Dagbladet): Det var definitivt ikke alligatorene i Louisianas sumpland Unni Wilhelmsen (25) tenkte på da hun skrev «Won't Go Near You Again», hitlåten som skal åpne dørene for henne internasjonalt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Unni var verken redd eller nervøs da Captain Terry tilbød henne nærkontakt med noen lange, storkjeftede beist i bayouen utenfor New Orleans. Den hardbarkede alligatoreksperten døpte henne umiddelbart til sumpdronningen.

På terskelen

Et artig avbrekk for en artist som står på terskelen til verden, og som knapt har hatt tid til å tenke over sin nye situasjon. Nå er Unni i New Orleans for å presentere seg for platedirektører fra hele verden.

Og tenk om de hadde vært så føyelige som den lille alligatoren «Elvis» på to år, som finner seg godt til rette i armene hennes. Unni var klar for å hilse på en dame på tre og en halv kilo også, men interessen for den rødhårede sangeren fra Norge ble atskillig svekket da sidemannen ble skremt og slapp henne i golvet.

Unnis første hitlåt klinger for øvrig godt bak i en Ford Mustang kabriolet nedover Bourbon Street også. Det var den låten som skaffet henne platekontrakt, det er høyst sannsynlig den hun blir lansert med i utlandet.

«Won't Go Near You Again» er også den hun har reist halve jorda rundt for å synge for all verdens direktører i plateselskapet PolyGram under en galla.

På scenen står veteranen Herbie Hancock, Boyz II Men og Unni fra Norge, mens Secret Garden og Gli Scapoli blir presentert via videoskjermen.

Unnis vel fire minutter kan bli starten på Unnis USA-eventyr.

Latterlig

- Det er latterlig å hente meg over hit for å synge én låt. Jeg skjønner jo greia, men det har lite med musikk å gjøre. Likevel er det noe jeg må forholde meg til, og jeg er glad for at jeg får være med på alt dette. Men hvis jeg hadde begynt å tenke på prislappen min og forventningene til meg, ville jeg blitt huggæren.

Unni har fått et stort forskudd fra plategiganten PolyGram, men krever full kontroll. Utgangspunktet er at det er de som vil ha henne, mer enn omvendt.

- Jeg er sta og egen. Hvis strategiene blir annerledes enn jeg går god for, reiser jeg hjem, sier Unni, og legger til:

- Det er ikke noe som tyder på det foreløpig.

- Urettferdig

Alt det som skjer rundt henne gjør også at det drøyer litt før plate nummer tre kommer. Men hun vil ikke vente for lenge heller.

- Jeg har 18 låter som ikke finnes noe annet sted enn i hodet mitt. Jeg må få spilt dem inn på en tape før jeg glemmer dem, sier Unni.

Unge Wilhelmsen bedyrer at hun aldri har drømt om å slå igjennom i USA.

- Derfor er det kanskje litt urettferdig at det er jeg som får sjansen. Men - på den annen side tror jeg at jeg kan takle det.

- Men du synger på engelsk?

- Det har ikke noe med det å gjøre. Jeg synger så personlige sanger at jeg ikke er klar for å brette meg ut på norsk.

- Er dette din store sjanse?

- Nei, den kom da jeg skrev materialet til den første plata, da jeg møtte produsenten Bugge Wesseltoft, manageren Brian Lane (som har jobbet med gruppa Yes) og Espen (Jørgensen) og de andre musikerne i bandet mitt.

Gitarist Espen, som har pause fra gruppa Green Cortinas for å spille med Unni, er den eneste av musikerne som er med til USA. For ham er turen til New Orleans gjensyn med gamle trakter. Espen bodde i New Orleans sammen med familien for 17 år siden.

Flytter ikke

Luksuslivet er uvant for Unni, men hun tåler det.

- Jeg tilpasser meg fort nye situasjoner. Er ikke vant til så mye reising og et liv med svømmebasseng og fancy drinker og greier, men jeg merker at det går greit å venne seg til det.

Men jeg fikser også det å plutselig være hjemme på hybelen i Oslo med dass i gangen, sier Unni, og strekker seg mot sola som steiker fra en skyfri himmel.

- Kunne du tenke deg å flytte til USA?

- Nei.

- Ikke for en periode engang?

- Nei, egentlig ikke. Det måtte i så fall være for å ha et stille sted der jeg kunne kose meg. Jeg elsker språket, men det er for mye her jeg har vanskeligheter med å forholde meg til - som den amerikanske dobbeltmoralen. Jeg er så glad for at jeg er norsk, sier Unni.

Og vi tror henne. Etter å ha tilbrakt noen timer sammen med henne, er jeg overbevist om at den direktøren finnes ikke som kan få henne til å gjøre noe hun ikke er hundre prosent fortrolig med.

HOGGER TIL: Alligatorene ser nesten ikke om dagen, men de skimter hvitt. Captein Terry fôrer de med marshmallows, til Unni Wilhelmsens (25) store fornøyelse.