- Unnskyld, Karita!

Jeg prøver å synliggjøre den livreima mediene strammer rundt hva som er feminint. Rolleleken framstilles som et frigjøringsprosjekt. I mine øyne sensurerer den et mangfold av uttrykk og kvinner, skriver Margreth Olin.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SKAL VISST ha vært et genialt PR-stunt for filmen «Kroppen min», min utfordring til ukebladene. Jeg er redd jeg må skuffe noen. Det var ærlig ment. Det er vanskelig å få trukket et helt resonnement i norsk samfunnsdebatt. Jeg finner mine meninger vridd til billige poenger, tatt til inntekt for holdninger jeg ikke har. Dette er et forsøk på å oppsummere og forklare hva jeg egentlig har ønsket å påpeke.

Unnskyld, Karita Bekkemellem Orheim. Høstens debatt har fått meg til å framstå som et «kjolepoliti» overfor deg. Det beklager jeg. Det er vanskelig å holde tunga rett i munnen, og premissene for debatten ligger langt utenfor min kontroll. Dette burde aldri handlet om deg. Det har heller aldri handlet om kjoler.

Jeg har virkelig aldri reflektert over hvordan du ser ut eller hvordan du kler deg, verken til fest eller hverdags. Ikke fordi jeg ikke vet hvem du er, men fordi du er politiker og jeg forholder meg til hva du mener og den jobben du gjør. Første gang jeg reflekterer over ditt utseende, er når jeg ser bildet av deg i et av de siste numrene av Henne.

JEG HAR LENGE vært oppildnet av ønsket om å få igang en gjennomgripende debatt om hvordan kvinner fremstilles og behandles i mediene, og det faktum at ingen ser ut til å reflektere over det lenger.

Det har vært en lang høst med et forsøk på å få motemagasinredaktører i tale om sine schizofrene produkter. Men det er vanskelig, om ikke umulig, å nå den egentlige debatten. Det blir debatten om debatten. Og slik jeg ser det er vi begge marionetter i medienes spill: Kvinne mot kvinne. Løssalgspressen er like lykkelig hver gang de kan skrive at nå «slåss de så fillene fyker». Jeg burde sett dette komme. «Olin i strupen på Bekkemellem Orheim.» Jeg ser at det er fristende for tabloidene og ukebladene å ta dette temaet ned og ufarliggjøre det til en krangel om kjoler og «pene damer». Kvinner som sensurerer hverandres opptreden. Ikke noe poeng er billigere. Men det er uriktig. Det jeg har framsatt, er en mediekritikk. Og denne gangen har det handlet mest om ukeblader. Men vi kunne inkludere tabloidene, reklame, film - populærkultur generelt. Dette handler først og fremst om penger. Det er lenge, lenge siden nå at noen fant ut at kvinnens kropp er noe man gjør penger på. Det vil alltid finnes mennesker som gjør hva som helst for penger. Selv om det ikke tjener andre enn dem selv. Slik er det også med fremstillingen av kvinnens kropp og seksualitet. Den kommer fortsatt til å bli presentert i trange rammer og i løgnaktige vendinger. Det er det lite å gjøre med. Mer kan man gjøre som forbruker. Men i tillegg tenkte jeg at kjente, profilerte kvinner også kan sette grenser - ikke for å sensurere, men for å sprenge de trange rammene vår kvinnelighet og skjønnhet defineres innenfor. Jeg mener ikke å diktere hva du kan og ikke kan gjøre. Hva som er fritt og bra, sees ulikt av ulike mennesker. Heldigvis.

BILDET AV DEG i Henne, som en politikkens Lara Croft med hårføner som pistol, er helt uproblematisk, isolert sett. Men strømmen av bilder som møter oss som småjenter, som unge og voksne kvinner, er problematisk. For et par år siden kom datteren min hjem fra skolen. Hun fortalte at hun var skuffet: «Frøken forteller bare historier om gutter. Gutter som reiser ut i verden på fugleryggen. Slik var det i andre og tredje klasse også. Finnes det ingen historier om jenter?»

Jeg snakket med frøken, som svarer: «Det er så få historier i litteraturhistorien som passer. Du vet, de fleste kvinnene i bokhyllene ble jo brent, havnet på galehus eller tok sitt eget liv.»

Det er for tidlig å gi dem dette nå. Jeg kjenner at jeg er redd. Fordi jeg vet at ungpikebladene snart sikler etter dattera mi. Etter å lære henne å barbere bort dun, fortelle henne hvilke jenter guttene vil ha, bli allsidig fristerinne. Ingen fortellinger, tenker jeg, om hvem småjenter er, deres mot, oppdagelsestrang, ømhet og undring. Jeg er redd for at de første fortellingene jenter får om hvem de er og hva de kan, kommer fra de som ser dem som forbrukere og dermed maler opp deres behov fremfor dem.

VI ER OMGITT av bilder av kvinner som i sin ensidighet sensurerer og dikterer vår femininitet. Jeg sier ikke at vi ikke kan leke med roller. Roller tillater oss å ta frem ting som bor der inne et sted. Men den rolleleken mange medier tilbyr, handler ikke om det.

I Henne - kvinnenes eget blad - har jeg sett en politiker med mye makt ligge på ryggen i limousine med kjolen trukket opp. En forfatter liggende med rumpa i været slik de gjør det i Cubus-reklamen og på H&M-plakatene. Jeg leser om skuespillerinnen som sitter oppå TV-en mens pornofilmen surrer og går mellom beina hennes. Hun er beskrevet som en «vakker fransk prostituert». På bildet er hun i undertøyet og sminket opp til det ugjenkjennelige. Hun kunne vært hvem som helst. Så ser jeg sangeren som kler seg i slange, under tittelen «Boa hele natten». Den kreative fotografen kommenterer: «Den kjentes som et to meter langt morrabrød og jeg sa til henne at hun kom til å like det.»

Bildet skaper assosiasjoner til den delen av pornografien de fleste kvinner skulle ønske ikke fantes. En annen sanger fikk forslag om å stille med pistol og motorsag. Hun nektet å «ta etter gutta», så hun ligger under kjøkkenstolen i sort lakk istedenfor. Jeg har sett det bildet før. I krimserier på TV. Det er bare det at da er kvinnen ofte ikke lenger i live. Og strømpebuksene er ofte revet opp. Og noen har vært hos kvinnen på en måte de ikke skulle og tatt fra henne - og meg - noe som er liv.

Og hva er det jeg reagerer på? Kjolene? Nei! Problemet er vel ikke kjolene.

PROBLEMET ER RESIRKULERINGEN av myter, av stereotypier. Mannlige fotografer som i mine øyne har et noe tvilsomt kvinnesyn, som boltrer seg i fantastisk råmateriale. Vi kaller det råmateriale på filmspråket. Virkelige mennesker og virkelige hendelser. Det er et knippe flotte mennesker han har som utgangspunkt. Han skal portrettere dem. Og hva er portrettørens oppgave, om det ikke var å hente noe frem i dette mennesket som kunne fortelle oss noe om hvem hun er. Men her er poenget. Eller det manglende poenget. For som fotografen selv sier: «Det var ingen dypere mening bak bildene av henne på kjøkkengulvet.» I mine øyne er ikke dette en frigjort rollelek. Jeg blar meg videre i skjønnhetsguiden. Dikteringen av hva som er sexy. Hva som er vakkert. Hva som er kvinnelig. Bladet er fylt til randen av foreldede bilder. Kvinner er ikke bra nok som de er. Og hva sier redaktørene? «Vi må ikke ta oss selv så høytidelig! Dette er humor. Verden ville blitt kjedelig hvis slike som Olin styrte. Vi selger en fiksjon.»

JEG ER IKKE IMPONERT, og det ble jeg heller ikke da de ringte tidlig i vår for å fortelle at de har stor respekt for mitt «Kroppen min»-prosjekt. I teorien har de kanskje det. Men produktet deres forteller noe helt annet.

Derfor dette peket mot Henne og Elle. Det jeg sa var: Avbild en naken kvinnekropp på coveret uten styling, uten retusjering. Vis at det er slik dere påstår i lederen, at utseende ikke betyr noe, at kvinnen kan få være hvem hun vil. En naken kvinne, med brystspreng og en valk her og en valk der. På coveret. Yoko Ono-varianten, rett opp og ned. Det ville bli for mye, det visste jeg. Som journalisten i Henne selv sa: «Vi er redd for at en slik forside vil skremme bort våre faste lesere.» Poenget mitt var ikke å selge inn «en naturlig kvinnekropp». Poenget var å bryte med de rollene vi tilbys å leke innenfor. Og vise at det kunne de ikke.

I REDAKTØRPLAKATENS andre linje kunne jeg på journaliststudiet lese: «Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.»

Hva tjener samfunnet? Ansikter uten rynker, unge kvinner som sulter i verdens rikeste land, et uskyldig kvinneblikk som sier «jeg stiller ingen krav», prinsessedrømmer som inneholder lange lister med alt vi trenger av tid, penger og utholdenhet for å kjenne oss som «riktige» kvinner? Alt dette på forsiden. For bak forsiden er det 100 sider til med reklame som sier hva kvinnen bør bli. Og hvorfor skal hun det? Reklamen svarer på alt. For å «forføre», for å «kaste glans». Eller for å selge: kosmetikk, klær, mat med få kalorier, tilbehør og helseprodukter - og nå også kirurgiske inngrep. Forsiden er hellig, kunne redaktøren i Henne fortelle oss. Er det noe vi har visst lenge, er det akkurat det.

Bladfolkene vil aldri reflektere som annet enn forretningsfolk. Derfor tenkte jeg at det må være vi kvinnene selv som tar ansvar. Som sier nei. Norge er et lite land. Kjendisene er ikke så mange. De har makt. På lik linje med forbrukerne, som kan si: «Nei takk, dette gidder jeg ikke å bruke tid og penger på.»

UFRIHET TRENGER man ikke å betale for. Og helt ærlig, jeg tror ikke vi trenger ukebladene verken for å formidle politiske ideer eller dytte folk inn foran kinolerretet. Politikere og kunstnere har mulighet til å påvirke hva slags offentlighet vi skaper og deltar i. Jeg sier ikke at alt disse bladene skriver er dårlig, eller at de har ansvaret for alt som er galt. Jeg sier at innpakning er foreldet. I Norge har vi 16 år gamle artister som setter foten ned og ber plateselskapet ligge unna med sine krav om seksualisert og tilgjort ung kvinne. Vi trenger ikke godta «et opplegg for bildene» for å gjengi politiske kampsaker.

Når Dagbladet skal kjøre denne debatten, handler det om hvor mye rart politikere stiller opp på. Vinkelen er at kvinner ikke kan tillate seg så mye som mennene. Og hvem stopper dem? Feministene! Det kan Tique-redaktør Tone Skårdal Tobiasson fortelle oss. Ifølge henne er det feministene som trer en burka over hodet på kvinner som står frem og viser at de eier sin egen kropp og sin egen seksualitet! Snakk om å snu ting på hodet. For er det virkelig vår egen seksualitet som blinker på bildene av den «frigjorte» vestlige kvinne, trengt inn i klisjeer hentet fra pornografien, actionfilmene og prinsessedrømmene?

DET FINNES EI TID for alt. For lek og latter. Men også for alvor. 50000 kvinner i Norge lider av spiseforstyrrelser. Unge jenter kommer gråtende bort etter skolevisninger på filmen min, og de sier endelig noe. For der inne i forsamlingen i kinosalen var de stumme. Mange tør ikke å ta plass i klassen. Det er et gjennomgående trekk i de fleste klassene jeg besøker. Men etterpå kommer de og forteller at det er lenge siden de sluttet å dusje etter gymmen. De er kritiske til hvordan de ser ut. Noen tør ikke bade på stranda om sommeren. Kanskje i badedrakt, aldri i bikini. De forteller om mammas Nutrilett-kurer, og de lurer på om jeg barberer meg på kroppen hver dag og hvor tidlig jeg begynte. De takker for filmen og er glad for at noen tar opp noe som de tenker på hver dag, men som det virker som om ingen andre tenker på, og de lurer på hva jeg synes om silikonpupper. Når jeg kommer hjem, så ringes det, og mailboxen er full. Og det er nye historier å dele. Det er foreldre som foreslår for 17-åringen at silikon kan være en løsning. Jenter som gruer for operasjon og lurer på mulighetene for å få seg kjæreste når man har «for små bryster».