Uopprettelig

- Jeg må si ordene rett ut til Ada: Dette er sleipt, sa Berit Andersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er en oppsiktsvekkende uttalelse fordi den er så triviell, så intim fordi det kommer fra en som er kjenning av den andre. Framsatt i TV-nyhetene fikk det store publikum denne uka lære at i den vonde Baneheia-saken er den ene drapsmannens mor, Berit Andersen, på fornavn med det ene offerets mor, Ada Sofie Austegard. Austegard forbereder søksmål mot staten for at fornærmede skal få klageadgang når kriminalomsorgen innvilger permisjon til domfelte under soning. Og Andersen protesterer. Det gjelder sønnens sjanser til å vende tilbake til et liv utenfor murene. Og det gjelder Austegards muligheter til å hindre at familien møter drapsmannen på midlertidig frifot noen år etter at datteren døde. Verden er ikke større i Kristiansand og andre norske byer. Vi vet om hverandre. Ofte er pårørende til drapsofrene og de skyldige bekjente, venner, i familie.

DET ER PRINSIPPER det står om, tilsynelatende. Fornærmedes rettigheter som part i straffesaker. Austegard har med Stine Sofies Stiftelse i ryggen fått en framtredende rolle i offentligheten på vegne av dem som ikke har noen særskilt rett i straffeprosessen når staten fører sak mot tiltalte på vegne av samfunnet. Hun har sittet i Fornærmede-utvalget som har innstilt på at Stortinget skal gi offer og pårørende ny rettslig status. Men utvalget har ikke krevd at fornærmede skal kunne gripe inn i kriminalomsorgens beslutninger. Derfor går Austegard til separat sak mot staten. Og får svar fra en annen mor: Ada, dette er sleipt.

FOR DET HANDLER om mennesker. Når dommen er felt og de skyldige ført bort, sitter fortsatt menneskene igjen, pårørende, ofre, skyldige, med en høyst begripelig opplevelse av utilstrekkelig behandling. Sorg og savn, skyld og skam, kan ikke bearbeides utelukkende gjennom straff, uansett hvor «rimelig» den er i forhold til lovbruddet, formelt sett. Dermed avslører de to mødrene i Baneheia-saken hvordan statens oppgjør med de skyldige på vegne av oss alle, likevel ikke dekker behovet hos pårørende for å fortelle oss hvordan de lider og hva som skal til for at de kanskje vil lide mindre. Vi mangler nemlig et ledd i prosessen.

I STEDET FOR å åpne for fornærmede som part, kan vi som professor Nils Christie foreslår i Aftenposten (27.1) utvide bruken av konfliktråd i voldssaker. Han er som kjent opptatt av å redusere straffens pine slik at den blir mindre ødeleggende for den straffedømte. Samtidig som konfliktrådet gir adgang for de krenkede til å legge fram sin fortvilelse, raseri - og hevnlyst. Slik skaper vi en arena der partene kanskje forstår mer av hverandre og hva som skjedde. Og kanskje trenger vi konfliktråd i tillegg til domstolen i alvorlige saker, for å unngå at Stortinget innvilger nye partsrettigheter som kan prege forhandlingene med personlig hat og ønske om hevn. Christie snakker modig om de uopprettelige handlinger og hvordan vi kan møte slike gjerninger med annet enn straff. Mødrene i Baneheia må uansett leve med det uopprettelige.