Urealistisk koalisjon

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kristin Clemet har gjort det hun er ansatt for å gjøre som leder av en tankesmie: Hun har tenkt kreative tanker om norsk politikk. I et innlegg i Aftenposten i går drøfter hun mulighetene for en storkoalisjon mellom Ap og Høyre. Hennes konklusjon er at bare en slik koalisjon vil kunne få Norge inn i EU.

Clemet er ikke den første som har tenkt i slike baner. Hennes partifelle Francis Sejersted har tatt til orde for fordelene ved et slikt samarbeid. Tidligere Ap-leder Thorbjørn Jagland gikk i en landsmøtetale for om lag ti år siden inn for et samarbeid mellom Høyre og Ap, som en kriseløsning mot det uføre han mente den daværende sentrumsregjeringen hadde ført landet ut i. Men en tanke blir ikke riktigere av at man gjentar den.

Selv om begge partier er for et norsk medlemskap i EU, er det mer som skiller dem enn som forener dem. Riktignok er begge partier modernistiske, bygger på rasjonalitet, økonomisk ansvarlighet og står sammen om norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Men de er sterkt uenige om politikkens kursretning, dens virkemidler og dens mål. Ap er fortsatt mest opptatt av at «alle skal med», mens Høyre ønsker at færrest mulig skal hindres i de valg de har muligheter for å ta. De oppfattes som politiske motpoler, og er begge tjent med å bli oppfattet som hovedmotstandere og representanter for ulike og klare politiske alternativer.

En blårød allianse ville bokstavelig talt være en politisk dødslinje og sannsynligvis ført til massiv velgerflukt. Partiene ville heller ikke klare å rokke ved den norske EU-motstanden. Den vil trolig vedvare til det blir innlysende for et klart flertall i folket at Norge er best tjent med et medlemskap. Og det er liten grunn til å tro at en storkoalisjon skulle ha den nødvendige overbevisningens kraft. Snarere ville den bli oppfattet som et elitistisk prosjekt som ikke tok velgerne på alvor.