SKYLDFØLELSE: I boka «Seierherren. En uautorisert biografi om Jonas Gahr Støre» bringer forfatter Ståle Wig noen nye detaljer om hvordan Støre opplevde terrordramaet i Kabul i januar 2008 der Dagblad-journalist Carsten Thomassen ble skutt og drept. Bildet er fra en pressekonferanse med gjennomgang av hendelsesforløpet., som viste at UD flere ganger ga feil informasjon om den skadde Dagblad-journalisten. Støre har lenge slitt med skyldfølelse etter terrorangrepet, går det fram av boka. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
SKYLDFØLELSE: I boka «Seierherren. En uautorisert biografi om Jonas Gahr Støre» bringer forfatter Ståle Wig noen nye detaljer om hvordan Støre opplevde terrordramaet i Kabul i januar 2008 der Dagblad-journalist Carsten Thomassen ble skutt og drept. Bildet er fra en pressekonferanse med gjennomgang av hendelsesforløpet., som viste at UD flere ganger ga feil informasjon om den skadde Dagblad-journalisten. Støre har lenge slitt med skyldfølelse etter terrorangrepet, går det fram av boka. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

«Uro i Kabul, men jeg har det bra».

Det var SMS'n Jonas Gahr Støre sendte til kona under terrorangrepet mot Serena Hotell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): I et trangt, vindusløst møterom under lobbyen i det eksplosjonsrammede Serena Hotell i Kabul lå ti mennesker på golvet. En av dem var utenriksminister Jonas Gahr Støre.

I boka «Seierherren. En uautorisert biografi om Jonas Gahr Støre» bringer forfatter Ståle Wig noen nye detaljer om hvordan Støre opplevde terrordramaet i Kabul i januar 2008 der Dagblad-journalist Carsten Thomassen ble skutt og drept.

I ettertid bearbeidet Støre den dramatiske opplevelsen gjennom samtaler med kona Marit Slagsvold og en psykolog.

Ingen rømningsveier Støre med medarbeidere og diplomater var i ferd med å avslutte et møte med lederen for det uavhengige afghanske meneskerettighetsrådet da det hørtes drønn av eksplosjoner i bygningen. En livvakt kom inn og beordret de tilstedeværende i rommet ned på golvet.

«Hva om angriper skulle komme ned hit, tenkte Støre. Hva om de var ute etter dem? Hva om noen kastet noe inn? En bombe. En håndgranat. Her var ingen rømningsveier. Nå rustet kroppen seg med det lille den hadde av forsvar: adrenalin og ekstrem konsentrasjon. Hjertet dunket raskere, pupillene krympet. I noen minutter var det som om Støre kunne høre hver tanke i sitt eget hode», skriver Wig.

Beroliget via SMS Snart ville attentatet være kjent over hele verden. Støre ville ikke gjøre familien mer urolige enn nødvendig. Til kona Marit Slagsvold skrev han «Uro i Kabul, men jeg har det bra». Støre sendte også meldinger til sønnene og søstrene sine, til Jens Stoltenberg og noen utenriksministerkolleger som Sveriges Carl Bildt og Tysklands Frank-Walter Steinmeier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statssekretær Gry Larsen lå i et hjørne og skalv. Støre trakk henne inntil seg. Senere, i 50-årstalen til Støre, sa Larsen:
«Jonas hadde evnen der og da til å se meg, til å skjønne at «nå må hun komme hit og være sammen med meg for å føle trygghet».

I livsfare Men selv følte Støre uro og en erkjennelse av at han var i livsfare.

«Da kjellergulvet på Serena ristet, og skytingen kom nærmere, var det som om denne dypt menneskelige, men diffuse erkjennelsen - jeg skal dø - sto fram med skarpere konturer.»

Menneskene i rommet ble evakuert til tilfluktsrommet. Snart fikk Støre vite at journalist Carsten Thomassen og UD-medarbeider Bjørn Svenungsen var skutt og hardt skadd. I leiren ved flyplassen, like ved feltsykehuset dit de skadde er transportert, får Støre beskjeden:
«Vi klarte ikke å redde Carsten».

Alvorlige mangler Hjemme i Norge ble det politisk etterspill og sak i kontrollkomiteen. Høringen avdekket alvorlige mangler. Journalistene som var med utenriksministeren til Kabul, var ikke informert om terrortrusselen mot området rundt hotellet. Carsten Thomassens pårørende ble feilinformert under angrepet. UD fulgte ikke rådet fra PST om å ikke legge reiseruta ut på nettet.

En ikke navngitt, men angivelig sentral norsk etterretningskilde sier i boka at både politiet og UD undervurderte sikkerhetssituasjonen i Kabul grovt.

Skyldfølse Hjemme kom også redselen. Hvis møtet i kjelleren hadde blitt avsluttet til planlagt tid, ville Støre kommet i lobbbyen samtidig med angriperne. Var det Støre terroristene var ute etter?  Det er ikke blitt avklart. Som Støre selv skrev i boka si og har uttalt i intervjuer slet han med skyldfølelse etter terrorangrepet og drapet på Carsten Thomassen, fordi «de var der på grunn av meg».