Urokråka Chávez

Dagbladets Einar Hagvaag svarer på leserkommentaren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tilsvar til leserkommentaren Propaganda i Dagbladet om Venezuelas president.

Når man skriver om president Hugo Chávez i Venezuela eller hva som helst annet i ei avis kan man aldri ta med alle synsvinkler eller alle opplysninger som kunne ha vært verd å nevne, hver gang. Men gjennom mange artikler om samme emne forsøker vi journalister å gi et sannferdig, men ikke ukritisk, bilde av et fenomen.

I Dagbladet har vi en lang tradisjon for å anlegge en kritisk synsvinkel når vi skriver om nyheter. Så lenge dette ikke holdes skjult for leserne er dette ikke uredelig. Dette er vanlig i mange aviser, la meg her bare nevne franske Le Monde, som er ei særdeles anerkjent avis.

Undertegnede har over flere år skrevet mange artikler og kommentarer om den tidligere fallskjermjegeren og kupp-makeren Hugo Chávez, som etter endt soning i fengsel, kastet seg inn i den sivile politikken med brask og bram. 

Ved å endre grunnloven nå vil Chávez gjøre det mulig å bli gjenvalgt som president i Venezuela så mange ganger som han orker.

I Latin-Amerika har man ikke har noen erfaringer med parlamentarisme, som gjør det mulig for en regjeringssjef å sitte så lenge de folkevalgte godtar det, men også å bli felt hver eneste dag.

I de latinamerikanske president-regimene har man satt grenser for hvor mange ganger en president kan gjenvelges, på grunn av dårlige erfaringer med presidenter som har misbrukt si makt, gjennom korrupsjon og undertrykkelse, til å sikre seg stadig gjenvalg.

Det betenkelige i Venezuela er at president Chávez nå samler veldig mye makt i egne hender. I Kongressen finnes ingen opposisjon, alle er tilhengere av presidenten. Hvorfor? Jo, fordi opposisjonen, som undertegnede ved flere anledninger har kalt udugelig, hjelpeløs og klossete, boikottet siste valg til parlamentet.

Chávez har vunnet samtlige folkeavstemninger og valg siden han første gang ble valgt i desember 1998. Opposisjonens mislykkede kamp mot Chávez, deri også et mislykket militært kupp, fører det for langt å gå inn på her.

NY GRUNNLOV: Venezuelas president Chavez viser fram den nåværende grunnloven (blå) og den han selv vil få igjennom. Foto: Scanpix
NY GRUNNLOV: Venezuelas president Chavez viser fram den nåværende grunnloven (blå) og den han selv vil få igjennom. Foto: Scanpix Vis mer

Grunnloven av 1999 var såvisst ”egenhendig” skrevet av Chávez, men naturligvis med hjelp fra medarbeidere, og den var i første utkast trolig verdenshistoriens lengste. Chávez ville til og med skrive bankrenta inn i grunnloven. Men noen overbeviste ham om at det ville være nokså upraktisk.

Uansett: Det endelige utkastet til grunnlov ble vedtatt av folket. Det gjør nok også endringene som han nå har foreslått. Poenget er det betenkelige i å samle mye makt i presidentens hender, uten å ha andre institusjoner med motmakt. Chávez forsøker nå å ”institusjonalisere revolusjonen” gjennom et slags ”direkte” demokrati uten for mange mellomledd mellom folket og presidenten.

Dette prosjektet er ennå uklart, men det minner litt om såkalte ”folkedemokratier”, hvor regimene påsto å ha en direkte forbindelse til ”folket”. Cuba er et forbilde for Chávez. Men bevares, Chávez har aldri tatt til orde for å avskaffe valg til Kongressen.

Det er ikke i strid med demokratiet å underlegge nasjonalbanken politisk styring. Vestlige land har gitt sine nasjonalbanker autonomi for å hindre den inflasjonen som kan oppstå ved politisk styring. Når Chávez kan styre nasjonalbanken ”og fritt stikke hånda ned i kassa” så er det betenkelig fordi det ikke finnes effektiv kontroll fra andre institusjoner med pengebruken. Rikdommen tilhører jo folket, som Chávez sier, men derfor bør den ikke sløses bort. Nå har Chávez reist Latin-Amerika rundt og brukt olje-rikdommen for å fremme sin utenrikspolitikk. Han har garantert for energi-forsyningene til flere land ”i hundre år”. Det er ikke demokratisk betenkelig, men kanskje ikke fornuftig, i alle fall uvanlig.

Chávez er den første lederen som har gitt de fattige del i naturrikdommene. Den gamle eliten stakk inntektene i egen lomme og sløste resten bort.

Spørsmålet er ikke om det er fornuftig å omfordele rikdommen, men om Chávez gjør dette på en fornuftig måte.

Som den populisten han er, ser presidenten ut til å foretrekke å dele ut pengene der han spontant finner ut at det trengs, framfor å organisere pengebruken gjennom offentlige institusjoner. Så har han opplagt et poeng i at alle tidligere offentlige institusjoner var korrupte.

Ingenting av dette som er nevnt ovenfor er nytt, bortsett fra i formen, det har stått på trykk i Dagbladet under mitt navn.

Dagbladet er ei avis som stiller seg kritisk til alt og alle. Dét gjorde så visst ikke Pravda. Derfor er Watsons sammenlikning ganske så malplassert.

I all beskjedenhet mener jeg å ha et mangeslungent syn på urokråka Chávez, med en passelig avstand til en politisk væremåte som mange enten elsker eller hater.