USA bomber dypt nedgravde bunkere

B-52 bombeflyene som nå er satt inn i krigen fører krysserraketter som ikke må forveksles med Tomahawk krysserrakettene som skytes ut fra fartøyer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De flybårne krysserrakettene kan ha et høyeksplosivt stridshode på ca. 1350 kg, tre ganger så stort som Tomahawks stridshode. De flybårne krysserne kan også ha et spesielt "penetrator" stridshode med stor evne til å trenge ned til dypt nedgravde bunkere og slå igjennom armert betong.

B-52 kan føre åtte slike krysserraketter i bomberommet. De kan også føre seks hengende under hver vinge, men såvidt det fremgikk av TV-bildene da flyene tok av fra basene i England, hadde de ingen slik last under vingene denne gangen. B-52 kan også føre andre typer presisjonsstyrte våpen, blant annet den mindre, opprinnelig israelske krysserraketten Have Nap. Den kan være utstyrt med penetrator stridshoder på 363 kg.

Også flere typer taktiske kampfly som opererer fra baser og hangarskip i regionen kan føre presisjonsstyrte penetratorer.

Bagdad - hvem styrer?

De to første penetratorene ble brukt i den forrige Gulfkrigens aller siste time. Irakerne har fulgt med siden den gangen og har gravd sine kommandobunkere dypere ned og bygd dem med tykkere vegger og tak av armert betong. Den massive bombingen har nok allikevel hatt stor virkning. Bombingen vil ventelig fortsette for å hindre irakerne i få et pusterom til å reorganisere seg.

Allikevel må vi anta at maktapparet inntil videre er forholdsvis intakt. Foruten en indre overvåkingstjeneste, har Irak et Etterretnings- og overvåkingsdirektorat som hevdes å ligne på det tidligere sovjetiske KGB, med vide fullmakter både hjemme og i andre land. Blant annet antas direktoratet å stå bak infiltrasjon i og overvåking av eksilirakske miljøer i andre land, også i Norden. Det er underlagt den spesielle sikkerhetsstyrken som står under kommando av Saddams sønn Qusay.

Direktoratet hevdes forøvrig å ha stått bak attentatforsøket mot tidligere president George Bush senior under hans besøk i Kuwait i 1993. Hjemme i Irak har direktoratet blant annet overvåkingsfunksjoner innad i regjeringsapparatet, den militære ledelse og Ba'ath-partiet.

Alle steder

Det Militære Etterretningsdirektoratet samler rent militære informasjoner, men overvåker også Iraks egne vepnede styrker gjennom etterretnings- og sikkerhetsstabene i alle avdelinger. Utvelgelsen av personell er meget streng og mange kommer fra Saddams region Tikrit.

I tillegg er blant annet Ba'ath-partiets kadrer og Fedayeen styrkene til Saddams eldste og meget hensynsløse sønn, Uday, nå ute i alle deler av Bagdad. Særlig om natten, når den internasjonale pressen ikke ser dem. Meldingen for kort tid siden om at Fedayeen skulle mobiliseres, var nok først og fremst ment å spre skrekk. Fedayeen var på dette tidspunktet allerede klar.

Et plutselig sammenbrudd i Bagdad kan kanskje komme hvis det lekker ut at Saddam er død, eller som følge av et mer eller mindre vellykket kupp. Men inntil videre bør vi belage oss på at maktapparatet stort sett holder grepet.

Eufrat og Tigris

Trolig ønsker koalisjonen å krysse elvene Eufrat og Tigris flere steder omtrent samtidig, for å redusere faren for konsentrerte motangrep mot ett eller to brohoder på den andre siden. Denne faren er kanskje ikke så stor, men general Tommy Franks ønsker ikke å ta noen unødig risiko.

I den grad det ikke lykkes å erobre intakte broer, vil egne ingeniørtropper ta styrkene over med sitt ferge- og bromateriell. Dette blir en meget stor og krevende operasjon. Samtidig vil styrker bli satt over elvene med helikopter. Mindre styrker kan gå over med småbåter, kanskje særlig for å sikre flankene, og det hele vil foregå under dekning av massiv artilleri- og rakettild, og støtte fra kampfly og angrepshelikoptere.

Hvis intakte broer erobres, kan selvsagt koalisjonen satse på å gå raskt over, kombinert med at styrker settes over med helikopter. Etterretningsbildet i området vil avgjøre dette.

Hvor lenge?

Men vi nærmer oss tidspunktet da de hardest belastede styrkene må hvile. I flyskvadronene på hangarskipene, basene og i England er det reservemannskaper. I de taktiske skvadronene kan det være rundt 30 prosent flere flygere enn fly. Andre gang B-52 flyene fra England kommer inn over Irak har de ikke samme mannskap som på første tokt. Flyskvadronene kan opprettholde tempoet i lang tid, men i hæravdelingene er det annerledes.

Selv uten kamp er det å kjøre en stridsvogn gjennom ørkenen i ett døgn enda mer slitsomt enn å kjøre et vogntog eller en buss i 24 timer. Avdelingene vil stadig bytte på med å være fremst, allikevel vil soldatene bli slitne.

Selv om vi ennå ikke har fått vite så mye om eventuell bombing av Iraks republikanergarde, må vi anta at deler av garden foreløpig ligger i stillingene sine og hviler. General Franks akter ikke å angripe uthvilte gardeavdelinger med utslitte amerikanere og briter, selv ikke etter kraftig bombing av garden. Franks prøver nå å spille sine kort slik at han i størst mulig grad kan opprettholde tempoet og kraften i operasjonene. Men det vil ta tid å forberede de store angrepene.

"Uventet" motstand?

Meldinger i morgentimene om "uventet" og "overraskende" motstand bør tas med en klype salt. Planleggerne i general Franks' stab har nok håpet på minst mulig motstand i de første døgnene, men de har regnet med alle alternativer. Det kommer ingen "uventet" utvikling hvis ikke noe helt dramatisk og spesielt inntreffer.

SUPERBOMBER: Bombene som USA har tatt i bruk i kampen mot Saddam Hussein er tre ganger så kraftige som Tomahawk-rakettene som innledet krigen. På bildet slipper en F-117 Stealth jager en laserstyrt "paveway" bombe.