Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

USA, FN og vi

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det beste ved Irak-resolusjonen som FNs sikkerhetsråd vedtok torsdag, er at USA i det hele tatt valgte å gå tilbake til Sikkerhetsrådet. Det skjedde motvillig, men også haukene i Washington måtte etter hvert innse at alenegangen og eneansvaret for gjenoppbyggingen av Irak etter invasjonen uten et anerkjent regelverk og aktiv medvirkning fra det internasjonale samfunn, ble for vanskelig. Selv for hypermakten USA. President Bush sto også under press fra sin eneste allierte av betydning, Storbritannias Tony Blair. Blair ville fått store vanskeligheter med opposisjonen i sitt eget parti dersom Storbritannia skulle okkupere og gjenoppbygge Irak uten medvirkning fra FN.
  • Sikkerhetsrådets vedtak betyr at Norge kan sende sin planlagte styrke til Irak, uten å måtte dekke seg med et pinlig folkerettsjuridisk fikenblad i form av en britisk erklæring om at norske soldater ikke er en del av okkupasjonsstyrkene i Irak.
  • Russland og Frankrike som var de fremste motstanderne av å angripe Irak før FNs våpeninspektører hadde avsluttet sitt oppdrag, stemte også for den amerikansk-britiske resolusjonen. Både den russiske og den franske utenriksministeren stemte med reservasjoner, men valgte å gi etter for amerikanernes krav om at okkupasjonsmaktene skal styre overgangen til irakisk selvstyre. FNs generalsekretær skal utpeke sin egen representant i Irak og ha anledning til direkte forhandlinger med irakere. Men det er okkupasjonsmaktene som tar avgjørelsene og kontrollerer pengestrømmen inn og ut av landet så lenge de selv bestemmer. Sikkerhetsrådet har bare gitt seg selv muligheten til å drøfte situasjonen etter tolv måneder.
  • Sikkerhetsrådets Irak-resolusjon betyr at president George Bush likevel måtte innse at FN ikke var irrelevant selv om han ikke fikk støtte til å angripe Irak da han selv ville. Men resolusjonens vidtrekkende fullmakter til USA viser at president Bush arbeider videre med å omorganisere det internasjonale samfunn med Amerika alene på toppen. Fra denne posisjonen kan Washington langt på vei tvinge sin vilje igjennom, men altså ikke helt.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media