USA i krig

Etter annen verdenskrig har USA vært involvert i væpnede konflikter i alle verdenshjørner. Nå forbereder verden seg på at amerikanerne på nytt bomber Irak. Her er Dagbladets historier fra konfliktområdene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vietnam: 1961 - 1975

Da far kom hjem fra krigen

Av ARVID BRYNE

VIETNAM: USA slapp i løpet av kort tid flere bomber over Vietnam enn over Tyskland i hele den annen verdenskrig. Likevel ble styrkene drevet stadig lenger tilbake av frigjøringshæren fra Sør- og Nord-Vietnam.

Krisa i Irak

Les siste nytt om utviklingen i Irak

Ikke minst etter press fra opinionen i USA, trakk landet sine egne soldater ut i 1973. Et stort antall såkalte rådgivere ble imidlertid tilbake for å støtte Sør-Vietnams krig, som USA i hovedsak betalte for.

1. mai 1975 falt Saigon. Amerikanerne flyktet hals over hode med helikopter fra taket av USAs ambassade.

Verdens ledende supermakt hadde lidd et ydmykende tap for et sørasiatisk bondefolk.

EN SNAU MÅNED tidligere sto jeg i Saigons havneby, Vung Tau, sammen med hundretalls sørvietnamesere og ventet på et skip med flyktninger som kom fra Hué, den gamle keiserhovedstaden omtrent midtveis mellom Saigon og Hanoi.

Noen av dem hadde ventet i tre døgn. Blant disse var en gutt på åtte og ei jente på fem som sammen med sin mor ventet på pappa, som dro i krigen to år tidligere.

Klokka halv to om ettermiddagen 6. april 1975, i brennende og fuktig hete, klappet et skip breddfullt av flyktninger og soldater til moloen helt på vestsida av byen - på motsatt side av de fasjonable badehotellene langs den kritthvite stranda ut mot Sør-Kina-havet.

DE FRISKESTE hoppet over rekka. De som ventet, strakte hals og ropte fortvilet om de hadde sett eller hørt noe til deres kjære. Det var en kakling og kakofoni som avtok etter hvert som skipet tømtes.

De siste i land var sårede soldater med krykker og skitne bandasjer. Skipet var angivelig tomt, og moren med de to ungene snudde seg for å vente på et nytt skip.

Da, klokka ti over to, kom far hjem fra krigen.

Han var ikke synlig over relingen, for han hadde ingen bein. Han hoppet fram ved hjelp av to kasser som han holdt i hendene. Innimellom stoppet han og hvilte på lårstumpene.

På ryggen hadde han sekken med alt han eide. Under hatten hadde han en klut for å fange opp svetten som hele tida rant nedover det kraftig meislede ansiktet.

INGEN GRÅT. Hustruen bøyde seg ned, uten et ord, og tørket svetten og skitten av mannen. Gutten smilte. Smilte fordi faren endelig var kommet hjem - og kanskje også fordi han hadde fått et halvt brød av en fremmed.

El Salvador: 1980 - 1992

Gribbenes land

Av JAN-ERIK SMILDEN

EL SALVADOR: Liklukta slår mot oss, en blanding av råttent menneskekjøtt og brente knokler. Det er nesten umulig å puste.

Vi er på søppelfyllinga El Playon i San Salvador, El Salvadors hovedstad, i april 1982. Det er her dødsskvadronistene kaster sine ofre når de har drept dem. Tidligere har de bare kastet de døde på søppelhaugen, nå er det så mange journalister i byen at de brenner likene og graver dem ned i søpla.

Det pågår en borgerkrig i El Salvador mellom en venstreorientert gerilja og en høyreorientert regjering. USA støtter president Napoleon Duarte og hans regime både politisk og militært.

FOR AMERIKANERNE er dette en kamp mellom frihet og kommunisme, i den kalde krigens ånd. USA vil ikke ha radikale geriljabevegelser i sin bakgård.

Det skal ikke mye til for å bli kalt kommunist i El Salvador i disse dager. Etter det vi forstår, er det nok at man er fattig og ikke aksepterer sin situasjon. Mener man at noe må gjøres for å rette opp urettferdigheten, er man oppvigler og voldelig revolusjonær.

På slagmarken dreper geriljasoldater og regulære soldater hverandre. I byene opererer dødsskvadronene, ofte maskerte menn som nådeløst dreper sine sivile ofre. DE FLESTE DRAPENE skjer i løpet av natta. Mistanke om geriljasympatier er nok for å havne på likhaugene.

USA vet om at drapene foregår, men gjør ingenting for å stanse dem.

Dødsskvadronistene ligger til høyre for regjeringen, men er likevel på samme lag - mot kommunismen.

Mange av El Salvadors prester støtter geriljaen. Navnet El Salvador betyr frelseren, men det er ikke mye frelse i dette lille mellomamerikanske landet om dagen. Det er blitt gribbenes land.

DET ER HUNDREVIS av gribber på El Playon-fyllinga, feite ufyselige beist.

De kretser over søppelplassen på jakt etter sitt bytte. Det er ikke dyrekadavre, men menneskekropper de leter etter. 5000 lik skal ha blitt slengt på denne søppelplassen i løpet av de åra terroren har foregått.

Flere søppelfyllinger, flere lik. Et sted vi kjører forbi, står en gammel mann og leter etter vedbiter i søpla.

Et par hundre meter unna ser vi vi den første hodeskallen. Hodet er blitt kuttet av.

Nicaragua: 1982 - 1988

Krig gjennom stedfortreder

Av EINAR HAGVAAG

NICARAGUA: Ved et bord under det store treet på utekafeen Los Antojitos i Managua kunne man se USAs ambassadør, Harry Bergold, og sandinist-kommandanten Tomas Borge skravle i vei over glassene - omtrent som de andre gjestene. Det så ikke akkurat ut som USA og Nicaragua var i krig.

Nei, det bare hørtes sånn ut.

I Washington, derimot, sammenliknet president Ronald Reagan de antisandinistiske Contras-opprørerne med frihetskjemperne fra USAs uavhengighetskrig mot det britiske koloniveldet. De mest ihuga korsfarerne mot kommunismen i hans stab utropte Nicaraguas sandinistiske regjering til den største faren for USAs nasjonale sikkerhet.

FOR UTENRIKSMINISTRENE Alexander Haig, og deretter George Schultz, var dette naturligvis sprøyt.

Men de måtte la korsfarerne på ytre høyre få boltre seg i Nicaragua.

«Krigerpartiet», som Reagans korsfarere ble kalt, ville likevel ikke ha full krig og sende militære styrker fra USA til Nicaragua. De foretrakk krig gjennom stedfortreder, ved å støtte Contras-opprørerne som lå i nabolandene Honduras og Costa Rica.

Etterretningsorganisasjonen CIA forsøkte å hjelpe Contras med å bygge opp en «marine» av raske småbåter, og de minela nicaraguanske havner i 1984. Men dette ble snart avslørt som CIAs verk, og førte til stort politisk oppstyr. Året før hadde CIA hjulpet dem med et «flyvåpen». Dets eneste militære bragd var et to motors propellfly som styrtet inn i terminalbygget på Managua flyplass med ei bombe i en pose under hver vinge.

HÅNDFASTE BEVIS for USAs innblanding kom først da en ung sandinist som hadde gått seg vill i skogen så et fremmed fly over seg og skjøt det ned søndag 5. oktober 1986. Flygeren, Eugene Hasenfus, kom dalende ned i historien i fallskjerm og fortalte at han fløy fløy våpen til Contras for CIA.

Måneden etter fortalte et ukemagasin i Libanon at sikkerhetsrådgiver Robert McFarlane hadde reist til Iran og hatt med seg en bibel med en håndskrevet hilsen fra president Reagan som gave til lederne for det islamske mulla-regimet.

Dermed sprakk skandalen. USA solgte våpen til fienden Iran og overskuddet gikk til å væpne Contras.

Det var til dels absurde dager å leve i Managua.

Alle USAs ambassadører i Managua under Reagan var uenige i politikken som ble ført. De ville heller forhandle med sandinist-lederne, og de sa mer eller mindre opp etter tur. Ambassadør Lawrence Pezzullo, den første, fikk besøk av ingeniørsoldater fra USAs sørkommando i Panama som sagdened trærne i hagen hans og lagde helikopter-landingsplass i tilfelle evakuering à la Saigon. Samtidig kunne ambassadøren gå i hageselskap med sandinist-lederne.

Libya: 1981 - 1989

Bombet Gadhafis kone

Av JAN-ERIK SMILDEN

LIBYA: Vi befinner oss 21. april 1986 i Gadhafis sønderbombede hovedkvarter i hovedstaden Tripoli, bare noen dager etter at amerikanske fly og krigsskip har bombet denne byen og havnebyen Benghazi. Flere titalls mennesker er drept, og ødeleggelsene er store.

Årsaken til bombingen er at amerikanerne mener Libya står bak et bombeattentat mot diskoteket La Belle i Berlin, der en amerikansk soldat ble drept og flere andre skadd. Onde tunger vil ha det til at president Ronald Reagan har sett det opportunt å bombe Libya siden presidentvalget i USA bare er noen måneder unna.

SAMMEN MED et hundretall journalister fra hele verden har jeg sittet på pressehotellet i Libya og ventet på at oberst Moamar Gadhafi skal holde pressekonferanse. Denne kvelden er vi blitt fraktet i busser for «å være med på noe viktig». Men obersten har lurt oss, han har sendt kona i stedet.

- Verden og dere journalister sier at Moamar er terrorist. Se på disse bygningene. Se på meg og mine barn. Hvem er terrorist? spør Safiah under det utendørs pressemøtet. Hun sitter i en stol med sine to sønner Sef al-Islam (14) og Saadi (13) rett bak seg. Sef al-Islam har bandasjer på begge armene etter bombeangrepet.

- JEG VAR I HUSET da amerikanerne angrep. Hva har jeg gjort for noe galt? spør fru Gadhafi der hun sitter med svart sjal med sølvbroderier over skuldrene.

Gadhafi selv holder seg unna i kveld, men planlegger neste skritt i propagandakrigen. Hana, hans 16 måneder gamle adoptivdatter, er blitt drept av bombene, og bilder fra hennes ettårsdag skal om et par timer gis til de store internasjonale billedbyråene.

«Du adopterte meg, Reagan henrettet meg,» står det i en billedtekst der Moamar Gadhafi er avbildet sammen med Hana. Denne dagen er Gadhafi vinner i propagandakrigen mellom Libya og USA.

Libanon: 1982 - 1984

Barsk landgang i Beirut

Av EINAR HAGVAAG

LIBANON: De barske marinesoldatene fra USA kunne ikke vente til krigsskipet lå ved kai, så de stupte uti med krigsmaling i ansiktet og geværene på ryggen, svømte til brygga, klatret opp pilarene og tok oppstilling på libanesisk grunn. De så ut som om de hadde erobret Beirut.

GRYTIDLIG 27. august 1982 hadde vi tatt oss ned til havna i Beirut for å se USAs bidrag til den flernasjonale styrken gå i land. Styrken fra Frankrike, USA og Italia skulle skape en slags orden i den evige krigsskueplassen Libanon og sikre at PLO kunne trekke sine styrker trygt ut av Beirut.

Amerikanerne så likevel ikke så fryktinngytende ut som de franske fremmedlegionærene. De var kommet først og måtte tvinge motvillige israelske soldater tilbake. Legionærene stormet videre opp mot det som var igjen av byen og sikret hushjørne for hushjørne, kvartal for kvartal, til de hadde inntatt det utbombede havneområdet.

ITALIENERNE KOM SIST og fikk først ikke åpnet lukene på sitt marinefartøy.

Men omsider kom de ut, og for et syn: «Bersaglieri» - «Alpejegere» - i fargerike uniformer, hvite hjelmer med påfuglfjær på hodet og nisselue i beltet. Fra de hvite stridsvogner stakk det opp et hode iført hvit hjelm med fjær. Fotografene trakk pusten. En amerikaner mumlet nedlatende om «karneval».

Men det var italienerne som kom seg best ut av den vanskelige tida som fulgte, amerikanerne verst. Det skyldtes først like mye politiske kamper hjemme i Washington som Libanons krigerske feller.

USAs nye utenriksminister, George P. Shultz, ville ha marinekorpset i Beirut i 60 dager, mens PLO trakk seg ut og Bashir Gemayel overtok som president i Libanon. Forsvarsminister Caspar Weinberger var imot å sende dem. Det endte med 30 dager. Men etter to uker kom Weinberger uventet til Beirut og kalte soldatene hjem.

Få dager etter ble Gemayel drept. Så gjennomførte kristne falangister massedrapet på rundt 2000 palestinere i flyktningleirene Sabra og Chatila. Og den flernasjonale styrken måtte sendes tilbake til Beirut på ubestemt tid.

ÅRET ETTER BLANDET USA og Frankrike seg inn i borgerkrigen på kristen side. 23. oktober tok den muslimske sida hevn med bilbomber mot USAs og Frankrikes militære hovedkvarter. 241 soldater fra USA og 59 fra Frankrike ble drept. USA og Frankrike gikk nå enda sterkere inn på den hovedsakelig kristne hærens side, men de muslimske styrkene drev dem ut av Vest-Beirut i januar 1984. Da ga Washington opp, og Paris, London og Roma fulgte etter.

I mars 1984 forlot de siste soldatene fra den flernasjonale styrken ruinene i Beirut.

Irak: 1991

Døden i Bagdad

Av HALVARD C HANSSEN

IRAK: «De som ikke døde av bombene, ble stekt levende i flammehavet.» 12 år etter Golfkrigen sitter jeg og leser min egen reportasje om krysserrakettene som i februar 1991 drepte over 400 kvinner og barn i Bagdad.

Jeg så bare de drepte på fjernsyn, som dere gjorde det, og jeg husker det bare fordi det var jobben min å skrive om det. Jeg satt i trygghet i Amman og rapporterte fra en krig flere hundre kilometer unna.

GOLF-KRIGEN VAR den første fjernsynskrigen. Så nær og jævlig, og likevel så fjern og uvirkelig. Vi så krigen som et fyrverkeri og skrev om «smarte bomber» og krysserraketter som kunne siktes inn på gatenummer i Bagdad.

To krysserraketter trengte gjennom tre meter armert betong før de eksploderte og drepte 400 uskyldige.

Jeg husker bildene av forkullete barnelik og hvordan jeg satt og lette etter ord for å beskrive grusomheten.

JEG HUSKER den kvalmende fornemmelsen av ordgyteri mot bomber, men jeg husker også hvordan jeg seinere følte meg lurt. For det var ikke et vanlig tilfluktsrom, det var en kommandosentral, og hvem hadde plassert kvinner og barn nettopp der?

Åtte mennesker overlevde. Kanskje lever de ennå og kan fortelle det.

Somalia: 1992 - 1994

FN avvæpner FN

Av EINAR HAGVAAG

SOMALIA : Vi hørte skudd, det gjorde vi hele tida i Mogadishu, men gikk likevel etter lyden for å se hva det var. På bakken lå en mann på magen med hendene over hodet. Over ham sto en marinesoldat fra USA og pekte truende mot ham med geværet.

Det var en varm januardag i 1993 i Somalia, like ved Triumfbuen midt i Mogadishu. Vi visste ikke der og da hva vi så, men etterpå fant vi det ut: Det var FN som avvæpnet FN.

SÅ UOVERSIKTLIG og så forvirrende var tilstanden i Somalia da USA sendte inn sine styrker under FN-flagg at de knapt ante hvem som var venner og hvem som var fiender. Verre skulle det bli.

Som journalister måtte vi kjøre rundt med en bil full av væpnede livvakter foran og en bak, enten vi ville eller ikke. Det gjorde også hjelpearbeiderne. Men hvem kunne se forskjell på livvakter, militskrigere og banditter? På denne romjulsdagen hadde FN-soldatene fra USA avvæpnet livvaktene til FNs barnefond.

ETTER AT DIKTATOREN Mohammed Siyad Barre ble styrtet i 1991, brøt det ut en særdeles blodig og uoversiktlig krig mellom klanledere og deres væpnede militser, ofte også mellom underklaner. Sult og nødhjelp ble brukt som våpen. Militsgruppene plyndret nødhjelp, og hjelpearbeidere følte seg som fritt vilt. Anslagsvis en million mennesker flyktet fra landet, og 300000 sivile omkom.

Daværende president i USA, George Bush den eldre, sendte inn 20000 soldater under FN-flagg før han gikk av, og etterfølgeren Bill Clinton overtok. I mørke gikk soldatene i land på stranda i Mogadishu, men i fjernsynets lyskastere. Mange vil etterpå si at resten av oppholdet også var mørklagt for dem, men fjernsynet var stadig på plass.

GRUNNLAGET FOR FN-operasjonen var tvilsom, og analysen bak var hjelpeløs. De skulle sikre nødhjelpen og stanse sulten, etter rystende bilder i presse og fjernsyn. Men da soldatene kom, var sulten langt på vei over. Og snart var FN-soldatene fra USA innblandet i en borgerkrig.

- Hvis du likte Beirut, vil du elske Mogadishu, advarte den frittalende USA-ambassadøren i Kenya, Smith Hempstone, og falt i unåde hjemme.

USA trakk først sine marinesoldater ut i april 1993 og overlot ansvaret til en FN-styrke fra 35 land. FN forsøkte fredsmekling.

Men klanlederen Mohamad Farah Aidid hadde ofret mange av sine krigere i kampen mot Barre og ville ha presidentens stol i premie. Hans styrker holdt store deler av Mogadishu i et jerngrep.

De gjorde livet surt for FN-styrkene, og skjøt blink på de gjenværende fra USA. I juni drepte de 24 FN-soldater fra Pakistan, seinere noen journalister. FN ønsket Aidid arrestert. Måneden etter skjøt helikoptre fra USA mot et hus hvor ledere fra Aidids klan var samlet og drepte mellom 50 og 70.

I august sendte USA igjen elitesoldater til Mogadishu for «å ta» Aidid. 3. oktober kom katastrofen. Elitesoldatene skulle ta til fange to av Aidids nære medarbeidere i en kjapp operasjon på mindre enn en time midt i byen.

Men to helikoptre ble skutt ned. I et gateslag som varte et døgn, mistet USA 19 soldater. Et sted mellom 500 og 1000 somaliere ble drept.

Likene av amerikanske soldater ble slept rundt i gatene, en levende ble tatt til fange. USA forlot Somalia. FN ga helt opp året etter.

Kosovo: 1999

Da USAs venn het Sultan

Av MORTEN STRAND

KOSOVO: Hans navn var Sultan. Han var en av seks albanske geriljakommandanter. Han var en av de mange soldatene i krigene USA har kjempet via stedfortreder. For i Kosovo ble USAs krig ført av albanere eller av fly flere tusen meter over bakken.

Det var i juni 1998, et snaut år før USAs bombing gjorde at Slobodan Milosevic jagde rundt en million albanere fra sine hjem i Kosovo.

SOM EN AV DE første vestlige journalistene var jeg i Malisheve, det første området i Kosovo som ble frigjort av den albanske geriljaen UCK. Det var der jeg møtte Sultan.

Klokka er omkring tre på natta. Det banker kraftig på døra. Der står en opphisset Sultan.

«Hvor er nøkkelen? Jeg må til fronten,» sier han.

Han har nettopp fått beskjed om at serberne truer med å bryte gjennom ei forsvarslinje, og Sultan må forlate sin smellvakre elskerinne på gjestehuset der vi bor.

HAN LUKKES UT av BBCs kvinnelige journalist, som har den eneste nøkkelen til gjestehuset.

Og mens Sultan omsider har fått uniformen på og kalasjnikoven i armkroken, følges han til døra av en britisk journalist i truse og BH.

Og jeg, som i flere dager hadde forsøkt å få et intervju med Sultan, står igjen - også i underbuksa - med uforrettet sak.

Krigen i Kosovo hadde mange ansikter. Ikke sjelden var de komiske, som denne historien om Sultan.

Men for det meste var de uendelig triste.

DET ER ANSIKTET til en utmattet og døende mann i en flyktningleir i Makedonia som formaner sine sønner å begrave ham i Kosovo. Det er bildet av ei jente med tomt blikk som har kommet bort fra foreldrene sine og er aleine i en flyktningleir.

Det er bildet av ei mor som hadde født sin datter i kuleregn på ei traktorkjerre mens serbiske soldater svidde av landsbyen hennes.

Den amerikanskledete krigen mot Slobodan Milosevics Jugoslavia, som gikk verst ut over Kosovo, var en merkelig krig. Den var merkelig fordi den ble ført på et slags idealistisk grunnlag. Bill Clinton kalte den en krig for menneskerettigheter.

Men det var før 11.09.2001. Og så får vi heller registrere det som en skjebnens ironi at det ikke er mer enn litt over fire år siden at USA hadde en militær alliert som valgte å ta krigsnavnet Sultan.

Afghanistan: 2001 - 2003

Krigssoldat og fredssoldat

Av JAN-ERIK SMILDEN

AFGHANISTAN: Mens amerikanske soldater slåss på bakken mot resten av Taliban og al-Qaida i Afghanistan, går den norske fenriken Paal Knutsen (21) den 9. mai 2002 på patrulje i den lille landsbyen Oktjabrskoje utenfor Kirgisistans hovedstad Bisjkek.

Knutsen er stasjonert på Manas-flybasen utenfor Bisjkek sammen med et sekstitall andre nordmenn. Han er en liten brikke i den USA-ledede kampen mot internasjonal terrorisme i Afghanistan, operasjon «Enduring Freedom».

VED SIN STRATEGISKE beliggenhet er den tidligere Sovjet-republikken Kirgisistan også dratt inn i denne krigen.

Fra flybasen på Manas tar jagerfly daglig av mot Afghanistan. Daglig patruljeres også landsbyene rundt flybasen i tilfelle det skulle dukke opp en terrorist eller to.

Fenrik Knutsen, tre andre nordmenn og en amerikansk sersjant går på patrulje i Oktjabrskoje.

Med hendene på automatgeværet tar den amerikanske sersjanten og patruljeføreren Chad Bickley heller ingen sjanser når han kommer inn i landsbyen Oktjabrskoje. Her lukter det krig lang vei.

MEN SÅ KOMMER fenrik Knutsen fra Norge, med AG-en på ryggen. Han er opplært på norsk fredsbevarende vis, der man skal slåss når man må, men ellers vise tilbakeholdenhet og respekt. Nordmannen har tatt med seg sukkertøy som han deler ut til landsbyens småbarn.

- Vi er klare for det verste, sier Bickley.

- Det er et privilegium å være med på å gjøre denne jobben i Kirgisistan. Det er også et forsøk på kulturforståelse, sier kaptein Alf Robert Jensen fra Norge.

Les siste nytt om Krisa i Irak

LETT MATCH: Seierherrene gleder seg over en, for dem, nesten smertefri seier i Golf-krigen.
TØFFINGER: Amerikanske marinesoldater går i land i Beirut.
GRAVHAUG: Dødsskvadronene foraktet sine ofre så mye at de kastet likene på søppelhaugen. USA visste om drapene, men stanset dem ikke. På søppelhaugen i San Salvador var gribbene konger i 1982.
FORSKJELLIG FILOSOFI: Kaptein Alf Robert Jensen og sersjant Chad Bickley går gjennom landsbyen Oktjabrskoje i Kirgisistan. Nordmannen har børsa på ryggen, mens Bickley har geværet skuddklart.
<!--BTEK0--> ALENE: Kosovoalbanske Jehona Alyus (5) er i sikkerhet i en flyktningleir i Makedonia. Men hva hjelper det, når hun ikke finner igjen mor og far?
FN MOT FN: Amerikanske marinesoldater i FN-styrken holder sivile somaliere i sjakk mens de undersøker deres FN-bil i Mogadishu.