USA-korrespondent 1991-1995

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Natt til søndag 16. februar 1982 i Nashua, New Hampshire: Primærvalgene til den amerikanske presidentvalget skal begynne. Lokale jøder samler seg med mat, godt drikke og frisk dansemusikk i synagogen. De venter på en demokratisk guvernør fra bakgårdsstaten Arkansas - en av mange ambisiøse politikere med presidentambisjoner.

Jeg selv er mest nysgjerrig på sørstatssjarmøren som nattklubbsangerinnen Gennifer Flowers påsto hun hadde vært i seng med. Clinton kunne forsvinne ut av valgkampen, akkurat som Gary Hart i 1984.

Halv ett på natta kommer Bill og kona Hillary. Det blir en livlig time. Paret snakker med alle, ler, danser til 60-tallsrock og skåler i dødt mineralvann.

Jeg tror alle som var der den natta forlot synagogen med en følelse av at «han der blir det ikke lett å riste av seg». Da primærvalgene ble avsluttet i California i juni hadde Clinton vunnet 38 stater.

AMERIKANERNE VISSTE LITE om Bill Clinton da han ble valgt til president i november 1992. Antakelig visste heller ikke Clinton så mye om seg selv. Han har alltid vært drevet av ambisjoner og lyst til å kompensere for barndommens mangler. Han vokste opp i en forhutlet familie med fyll, utroskap, løgn og fortielser. Den unge Clinton ble familiens meklingsmann - den som måtte roe ned gemyttene og glatte over.

CLINTONS STERKE og svake sider springer ut av den samme impulsen - evnen til å tilpasse seg. Han er tvetydig både som politiker og som menneske. Han er nærmest en refleks av sin samtid - et kulturelt plagiat av alt det vi har sett de siste 50 år - et speilbilde av den sosiale og kulturelle revolusjonen i USA. «Han er litt Elvis og litt Kennedy - et vandrende kompendium av kulturelle motsetninger», sa essayisten Gary Wills.

HELE TIDA har Clinton dyrket dragningen mot avgrunnen. Han er politikkens svar på en basehopper. Han hopper ikke fra Empire State Building, men får kick av bimbosamvær på hotellrom og i bakrommene i Det hvite hus. Han er uvøren og skjødesløs. De gangene han virkelig ser ut til å leve er når han tar sjanser - ikke i politikken, men i privatlivet.

Og da han hadde sittet fire år ved makten, fortonet det seg som en slagmark rundt ham. Tallet på falne var stort, med ødelagte karrierer, økonomisk ruin, selvmord, rettssaker og fengselsstraffer.