USA-korrespondent fra 1998

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK: I morgen sover Bill Clinton i Chappaqua i New York. Hans tid i Det hvite hus er en saga blott. Den store mannen med det lyserøde ansiktet og de melankolske øynene blir for første gang på 17 år en sivil person. Han har ingen fredsavtale for Midtøsten i kofferten. Han skal ikke ringe Barak eller Arafat, Putin eller Annan. Ei heller ha topphemmelige samtaler med andre viktige politikere. Kona er ukependler, og i Chappaqua kommer den aktive mannen til å gå på veggen etter få uker.

HØSTEN 1998 MØTTE JEG denne mannen med buksene nede. Ikke bokstavelig, men verdens mektigste mann viste sitt plagede ansikt på alle tv-skjermer og måtte svare på spørsmål om lav sigarføring med Monica. En hel verden toget inn i Clintons seksuelle fantasier, og siden har han på mange måter ikke vært helt av denne verden.

De politiske svovelpredikantene i Kongressen klarte ikke å kvitte seg med ham via riksrett. Ingen av hans fiender har klart å knekke fattiggutten fra Arkansas - en av de mest talentfulle og intelligente presidenter USA har hatt.

HØSTEN 1999 MØTTE JEG Clinton med buksene på. Som første amerikanske president besøkte han Norge, og der fikk jeg testet hans karismatiske håndtrykk blant vikingskip på Bygdøy i noen fattige minutter. Det var helt all right.

HØSTEN 2000 MØTTE JEG Al Gore og George Bush, mens Bill Clinton jobbet på spreng for å skaffe seg berømmelse som fredsdue i Midtøsten. Jeg er sikker på at Clinton i ledige stunder rev seg i håret av fortvilelse over Gores valgkamp. Og det er hevet over enhver tvil at Bill Clinton ville blitt valgt til USAs 43. president hvis konstitusjonen hadde tillatt det.

Den uskikkelige, smarte, sleipe og fascinerende personen som ingen klarer å fange, har tidenes høyeste popularitet på vei ut av sitt embete. Med 64 prosent slår han Ronald Reagan og alle sine forgjengere.

Nå flytter Bush og business inn i Washington, mens fantomet Bill tar med seg drømmene og går.