USA rammes av gamle feil

Republikanergarden kunne vært knust i 1991.John Berg på nettmøte klokka 15 i dag. Send inn spørsmål her!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med ett unntak, har det ikke skjedd noe i Irak fram til morgentimene i dag utenfor rammen av det koalisjonen har ventet. Krigen har kanskje ikke gått så lett som håpet, men militære planleggere opererer alltid med alternativer. Unntaket er at Apache-angrepshelikopterne har møtt effektiv motstand, men det henger mye sammen med måten de er brukt på.

Helikopternes operasjonsform blir nok nå mer begrenset. Men påstander om at det er en 'stor overraskelse' at høyteknologien er sårbar, ligger et stykke unna virkeligheten. Teknologien er ikke spesielt sårbar, men det må alltid gjøres erfaringer med hvordan den bør anvendes overfor motpartens måte å slåss på.

Media som bruker uttrykk som 'uventet motstand', 'tilbakeslag' og 'hengemyr', risikerer å ha brukt opp karakteristikkene når de avgjørende kampene begynner.

Store forskjeller

Det er også lett å overse to store forskjeller fra bakkekrigen i 1991. Den gangen begynte krigen med 38 døgns bombing av styrkene ved frontene. De etterfølgende bakkekampene foregikk på et mye mindre område, nær grensen til Kuwait.

Mange overser nok også hvordan krigen i 1991 endte. Her ligger det lærdommer om hva som kan skje når de store kampene begynner. Da kan det bli bruk for superlativer.

For ironisk nok står koalisjonen nå overfor følgene av store feilgrep i 1991. Da den 100 timers bakkekrigen gikk mot slutten, sto lange rekker av ødelagte irakske kjøretøyer på riksvei 6 og 8 innover i Irak. Men nå oppsto det åpenbare misforståelser i general H. Norman Schwarzkopfs stab.

Debatt siden 1991

Debatten om dette har rast siden 1991. Enkelte har med sarkasme lånt et uttrykk fra det store fluktforsøket fra en tysk fangeleir for allierte flygere under andre verdenskrig, og kaller saken 'The Great Escape', Den store flukten.

Tre av republikanergardens divisjoner hadde ledet an i invasjonen i Kuwait. Men deretter var garden som i dag trukket tilbake til bakre stillinger, riktignok mye lengre sør enn i dag. Da bakkekrigen startet 24. februar, var hæren mye mer ødelagt av bombingen enn garden. De framre hærstyrkene var ifølge amerikanske vurderinger, målt i intakt materiell med kampdyktig mannskap, nede i 50 prosent.

Garden sterk

Garden var også kraftig redusert av bombingen, særlig panserdivisjonene. Anslagene viste at Tawakalna-divisjonen var nede i 58 prosents styrke, Medina i 54 prosent og Hammurabi i 77 prosent. Men av infanteridivisjonene var Nebukadnezars styrke fortsatt på 88 prosent, Adnan lå på 83 prosent mens al-Faw holdt hele 100 prosent.

Amerikanerne angrep østover på to akser fra saudiarabisk område, for å slå gardens panserdivisjoner og kutte riksvei 8 omtrent på høyde med Basra, og ta denne byen. Dermed ville store deler av garden være omringet.

Amerikanerne kom i kamp med deler av Tawakalna og Medina, men av grunner som fotsatt debatteres så de ikke mønsteret i gardens bevegelser. De synes å ha forstått at deler av garden rykket vestover fra Basraområdet for å prøve å stanse framrykkingen. Men de innså ikke at fem gardedivisjoner nå ble presset sammen på et område like vest for Basra. Her kunne gardens historie ha endt.

Mange eksempler

Krigshistorien er full av eksempler på at den ene parten kommer i en kritisk stilling som den andre parten ikke forstår i tide. Kl 0135 27. februar ga Bagdad radio ordre om full retrett fra Kuwait. Store irakske styrker strømmet inn i området der garden allerede sto.

Amerikanernes forsyninger hadde nå problemer med å holde tritt med den raske framrykkingen. Troppene var utslitt. De stanset og opprettet en koordinasjonssone foran seg. Av sikkerhetsgrunner skulle det være strenge begrensninger på flyangrep i sonen. Amerikanerne ventet snarlig ordre om videre framrykking og la sonen mye lenger framme enn nødvendig.

Tilfeldighetenes spill ville det slik at Nebukadnezar, Adnan, Medina og det meste av Hammurabi ble liggende inne i sonen. Uten at amerikanerne innså det. I debatten har flyvåpenet og dets støttespillere selvsagt gitt hæren skylden for dette.

Misforståelser

Hærstyrkene forberedte nå det endelige angrepet østover mot Basra for å knuse garden. Schwarzkopf skal ha meldt til forsvarssjefen, nåværende utenriksminister Colin Powell, at han ønsket å avgjøre krigen. Men på en pressekonferanse i Riyadh kvelden 27. februar sa han at oppdraget var fullført. Powell satt i Washington og så dette på TV. Han skal nå ha blitt enig med president George Bush senior om å stanse krigen. Schwarzkopf skal ha sagt at han ikke hadde innvendinger. Forklaringen er trolig at han trodde garden var avskåret og kunne avvepnes.

Riktignok utsatte Schwarzkopf krigsslutt noen timer, muligens fordi han kom i tvil om dette. Amerikanerne ødela nå 100 av gardens stridsvogner og andre panserkjøretøyer. Men så var det slutt.

Ut av fellen

Irakerne leste tegningen. Mens forhandlinger om våpenhvile ble innledet, rømte garden nordover. Dette var avtalebrudd, og 2. mars ødela en amerikansk divisjon 185 av gardens panserkjøretøyer.

Men størstedelen av garden nådde Bagdad i 'The Great Escape'. Kort etter kunne Saddam bruke den mot kurderne i nord og shiaene i sør. Relativt sett var Saddams stilling styrket, fordi garden var vesentlig mer intakt enn hæren. Garden hadde hatt det beste utstyret, det meste av det var reddet fra ødeleggelse eller erobring og brukes i dag i kamp mot koalisjonen.

KJÆRE MOR: Øverstkommanderende i Golfkrigen, general Norman Schwarzkopf viser styrkenes stilling 24. februar 1991. Denne pressebriefingen ble holdt tre dager senere og fikk oppnavnet "Alle pressekonferansers mor".