USA skader globaliseringen

Den norske regjeringen bør bidra til at det blir lagt press på USA slik at landet igjen blir med i samarbeid mot grenseoverskridende problemer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

USAs regjering vil begrense internasjonalt samarbeid for å få slutt på «skatteparadiser». Det er industrilandenes samarbeidsorganisasjon OECD som har satt dette arbeidet i gang, med støtte fra Clinton-administrasjonen.

Bush-administrasjonen sa også oppmuntrende ord om dette til å begynne med. Men så kom fremtredende økonomiske rådgivere inn i bildet, og tonen ble en annen. De har nok sett at skatteparadiser, og særlige skattefordeler som flere land bruker for å lokke internasjonale selskaper til å investere hos seg, kan gi amerikansk storindustri fordeler fremfor andre.

Det henger sammen med at storkonsernenes rikelige tilgang til utkrøpne jurister, og deres internasjonale karakter og uvanlige innsikt, gjør det særlig enkelt for dem å finne fordelaktige veier gjennom alle huller i skattesystemene. Dermed slipper de unna byrder som andre må bære, og kan lettere vinne i den harde, globale konkurransen.

Overdrivelse

Selvfølgelig gir de begunstigede ideologiske begrunnelser når de fremmer sine interesser. USAs finansminister har sagt det slik: «USA støtter ikke bestrebelser for å diktere noe land hvorledes deres skattesatser eller skattesystem skal være og vil ikke delta i noe arbeid for å harmonisere verdens skattesystemer.» Denne uttalelsen rommer en voldsom overdrivelse av hva det internasjonale samarbeidet på dette området går ut på. Men det kan legges til at slike holdninger ikke er i samsvar med, men klart motvirker arbeidet for en effektiv verdensøkonomi.

Nettopp ulikheter i skattesystemer er en viktig årsak til at den globale konkurranse ikke alltid gir økonomisk optimale resultater. Skatteforskjeller gir irrasjonelle grunner til plassering av kapital og arbeidsplasser på steder der de ikke gir de beste bidrag til verdensøkonomien. Og skattefritak for særlig hemningsløse aktører kan føre til at de vinner over konkurrenter som har en mer effektiv verdiskapning, altså det stikk motsatte av konkurransesystemets samfunnsøkonomiske hensikt.

Urimelig

I tillegg kommer at konkurransen mellom statene om å trekke til seg kapital og arbeidsplasser fra andre land, fører til grove urimeligheter i de enkelte lands interne systemer, som igjen undergraver den harmoni som fremmer god økonomi. Også vårt eget skattesystem gir sterke eksempler på det. Irrasjonelle skattesystemer kan også medvirke til overgang fra nasjonalt til utenlandsk eller statsløst eierskap, som ikke har noe med rasjonell samfunnsøkonomi å gjøre.

Kortere sagt: Dersom man ønsker en verdensøkonomi som legger forholdene best mulig til rette for verdiskapning, må man utvikle mer internasjonalt samarbeid for å bli kvitt «skatteparadiser» og privilegier som både skader effektiviteten og undergraver den sosiale rettferdighet.

Motvilje

Den nye amerikanske regjeringens uvilje mot å ta hensyn til dette, føyer seg til et bilde av en ny motvilje mot forpliktende internasjonalt samarbeid, som også har funnet uttrykk i varsel om at USA ikke vil godta Kyoto-avtalen om tiltak for å unngå mulige katastrofale endringer i verdens klima, som følge av menneskeskapte utslipp av klimagasser. Ved å stanse Kyoto-avtalen bidrar man også til uøkonomisk forvridning av den internasjonale konkurransen. Mangel på miljøtiltak fører til at noen produsenter kan vinne fordeler ved å spare kostnader til en mer miljøriktig produksjon. Og ved å la flytrafikk og skipsfart slippe unna miljøavgifter begunstiger man lang transport og fjerne produsenter fremfor de nærmeste. Også det er til fordel for store, internasjonale produsenter i deres konkurranse med de mindre. Men det skader rasjonaliteten i verdensøkonomien.

Reaksjoner

De nye, negative holdninger til internasjonalt samarbeid har allerede skapt sterke reaksjoner både i USA og i Europa. Man må håpe at Norges regjering vil bidra kraftig til europeisk press mot USA for å gjenvinne dets støtte til det samvirke som er nødvendig for å løse grenseoverskridende problemer.

Det kan føre til ubehagelig søkelys også mot norske holdninger, både miljøpolitiske og skattepolitiske, men det bør ikke hindre klar tale.