USAs nedrustning- en bløff?

Forberedelsesmøtet for tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen starter i New York i dag. Men det er liten grunn til optimisme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Et kjempeskritt i retning av nedrustning,» skrev Japan Times på lederplass etter møtet mellom Putin og Bush på Texas-ranchen i november 2001. Mye tyder på at optimismen var ubegrunnet.

I Texas ble de to presidentene enige om ensidige reduksjoner av antallet atomstridshoder på utplasserte interkontinentale (strategiske) raketter fra dagens 6000 til 1700- 2200 på hver side. Ved slutten av møtet stilte de opp for å besvare spørsmål fra elever ved den lokale videregående skole. En av elevene spurte Bush om de inndradde våpnene skulle destrueres eller lagres. Presidenten svarte at han mente «reduksjon og destruksjon». Her ble han korrigert av staben sin, som presiserte at administrasjonen ennå ikke hadde tatt stilling til spørsmålet.

Lagring

Etter at hovedkonklusjonene i forsvarsdepartementets klassifiserte rapport «Nuclear Posture Review» ble lagt fram på en pressekonferanse 9. januar i år av J.D. Crouch, assisterende forsvarsminister med spesielt ansvar for internasjonal sikkerhetspolitikk, vet vi at svaret er mye lagring og lite destruksjon. Rapporten tar opp tilsiktet størrelse og struktur på USAs kjernefysiske styrker for 20- 30 år fremover. Reduksjonen til 1700- 2200 operasjonelt utplasserte atomstridshoder skal skje over en tiårsperiode, og et ukjent antall av de atomstridshodene som inndras, vil bli lagret for eventuell senere bruk, sammen med de tusenvis av atomstridshoder som allerede finnes i lagrene.

Russland derimot, som tidligere har foreslått en reduksjon til ca. 1500 utplasserte atomstridshoder fordi de ikke har ressurser til å beholde flere i beredskap, ønsker at reduksjonen skal gjøres irreversibel og verifiserbar. De ønsker m.a.o. at de atomstridshodene som inndras, skal destrueres i den grad de har eller får ressurser til det. Dette er viktig også for å motvirke internasjonal terrorisme, for de russiske våpenlagrene er dårlig sikret mot tyveri.

Endre

«Nuclear Posture Review» holder også muligheten åpen for å gjenoppta kjernefysiske prøvesprengninger som en del av vedlikeholdet av arsenalene og mulig utvikling av nye våpen. USA har i motsetning til Russland ikke ratifisert prøvestansavtalen som forbyr alle kjernefysiske sprengninger. Avtalen er ikke trådt i kraft, men i likhet med de øvrige atomvåpenstater overholder USA et selvpålagt moratorium. Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz har pekt på at verden kan endre seg på farlige og uforutsigbare måter, og at USA derfor legger økt vekt på å beholde en infrastruktur som tillater gjenoppbygging av kapasiteter eller bygging av nye ved behov. Det vil i dag ta to til tre år fra man vedtar å teste til dette faktisk kan gjøres. Denne tiden ønskes kuttet kraftig ned som ledd i prioriteringen av militær tilpasningsevne.

I stedet for en reell nedbygging av atomarsenalene, slik alle atomvåpenstater er forpliktet til etter ikkespredningsavtalen, satser USA stort på utbygging av et forsvar mot atomvåpen. For å kunne stå fritt i utviklingen av et nasjonalt antirakettforsvar, kunngjorde president Bush i desember 2001 at USA vil trekke seg fra ABM-avtalen, hvilket Russland er svært lite glad for. Noen har ment at de åpenbart negative konsekvenser av et antirakettforsvar for internasjonal atomnedrustning ville oppveies av amerikanernes planer om kutt i antall atomstridshoder. Nå vet vi at de bebudete kuttene ikke er reelle, og at det er lite eller ingenting å legge i vektskålen som motvekt til et antirakettforsvar.

Fare

USA har ved sin unilateralistiske politikk, som arrogant hever seg over internasjonal lov, bidratt til at både ikkespredningsavtalen og prøvestansavtalen undermineres, med stor fare for spredning av atomvåpen til nye land og redusert sjanse for atomnedrustning i landene som allerede besitter slike våpen. Denne utviklingen betyr helt klart en økt trussel mot livet på jorda. Det er mange som har stilt spørsmål ved selvstendigheten i Bondevik-regjeringens utenrikspolitikk i forhold til USAs interesser. Hvis regjeringen gjør krav på selvstendighet, bør den omgående ta den nye situasjonen opp i NATO-sammenheng og kreve respekt for internasjonale avtaler med sikte på en reell nedrustning av atomvåpen.