Usedvanlig vakker novellesamling

Tenk tilbake på et øyeblikk som forandret livet ditt. Kanskje det bare var et ord, et skritt, et valg, en lek. Når skjedde det? Plutselig var livet annerledes, sorgen dypere, kjærligheten vanskeligere og døden nærmere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lars Saabye Christensens novellesamling er full av slike bemerkelsesverdige øyeblikk, full av stillhet og ømhet. En tilsynelatende ubetydelig begivenhet får livslange konsekvenser. Et plutselig minne velter tryggheten og hverdagen. Lufta blir tyngre.

Samlingen er som et stykke musikk med flere partier og refrenger. Man bør lese novellene i den rekkefølgen de står, for selv om de er forskjellige, hører de sammen. I sin helhet handler boka om et livsløp fra barndom til alderdom. Men noen kronologisk orden finnes ikke.

Beruselse

Saabye Christensen lar stemmene - de unge så vel som de gamle og døende - møte hverandre, utfordre hverandre. En snodig fortelling om to guttunger som drikker seg fulle for første gang, blir fulgt av en langt mørkere og surrealistisk fabel om en voksen mann som våkner fyllesjuk i leiligheten sin. Skjorta hans er dynket i blod og han aner ikke hvorfor, han husker ingen ting fra natta før.

Beruselse er tema i begge novellene. En slags ikke-tilstand, et avbrudd i livet. Det er dette ingenmannsland som opptar Saaabye Christensen, dette øyeblikkelige og tidløse grenselandet mellom pust og stans hvor mennesket løftes ut av tilværelsen. Selv de mest ordinære landskap og begivenheter får noe fremmed over seg, noe skremmende.

På samme måte er blindhet og syn stikkord i flere noveller. I én fortelling trekker en guttunge av seg buksene og rekker tunge foran familiens blinde pianostemmer. I en annen historie går en eldre mann til innkjøp av en hvit stokk, selv om synet hans er utmerket. Både gutten og mannen finner sitt eget frirom; gutten ved å tro at han ikke blir sett, mannen ved å la andre tro at han ikke ser. Begge slipper å forholde seg til gitte omgivelser. Begge bløffer, begge føler en slags skam. Samtidig blir de yre over sin egen, private hemmelighet. Også her finnes suget mot det fremmede. Det fremmede i det velkjente.

Stramt og lyrisk

«Ingens» er en usedvanlig vakker novellesamling først og fremst på grunn av språket. Uttrykket er presist, stramt og lyrisk. Saabye Christensen har et øre for selv det minste nyanser. Et falskt ord, en overflødig setning kunne velte hele prosjektet.

Leseren er med hele tida. Jeg hang verken igjen eller sklei forbi. Rytmen er vesentlig, det er nærmest så jeg kunne nynne melodiene i hver novelle. Samtidig makter Saabye Christensen å ikke være glatt.

Lettlest, ja. Glatt, nei. Han skriver om kaos, men det er ikke noe kaotisk i språket. Denne kontrasten mellom språk og innhold krever at leseren lytter. For her finnes ingen høye ord, ingen forklarende utbrudd, bare fornemmelser, sanser, vemod og eventyr.

Voksne skildringer

Av de elleve novellene i samlingen er det fire som spesielt utmerker seg: «Stillaset, «Gugg», «Slakt» og «Ingens». I disse beveger Saabye Christensen seg bort fra de mer sjarmerende og humoristiske ungdomsportrettene. Dette er voksne, fullendte skildringer, ofte med et snev av det surrealistiske. Det høye, vaklende stillaset som er ryggraden i den første av disse, gir en følelse av vertigo, svimmelhet. Denne følelsen fornemmes også i de tre andre. Det er noe som likner på fortvilelse, ikke fordi det har blitt begått noen stor synd, men fordi livet ikke ble slik man hadde skrevet det for seg selv.

I «Gugg» spytter en guttunge på ei vaskekone. Han står i øverste etasje og spytter på henne idet hun bøyer seg over bøtta i nederste etasje. Dette, en tilsynelatende uskyldig rampestrek, preger både ham og kvinnen resten av livet. Han føler skam, hun sorg. I dette forenes de i en hemmelighet de aldri har ønsket å dele.

Sorg og skam er også tema i de andre novellene. I «Slakt» reiser en mann fra kona, ikke fordi de har kranglet eller ropt. Leseren bare fornemmer en isnende, nesten absurd uhygge mellom dem. Han reiser, og ferden hans blir et vemodig møte med det meningsløse og tilfeldige. Denne novellen er sår og øm, frysende og varm samtidig.

I «Ingens» skildrer Saabye Christensen en gammel manns siste reise før døden. Her finnes ingen endelige oppgjør, ingen frelse og tilgivelse, ingen endelige bånd som knyttes. Plutselig og med et sukk stopper livet. Det var det. «Livet er den tiden det tar å dø» sier den gamle til sin bror. Et ekko fra en tidligere novelle i samlingen.

Sisyfos

Selv om Saabye Christensen skildrer livet som et ganske ubarmhjertig øyeblikk, skildrer han mennesket med varme og verdighet. Personene er klovner og verdensmestrer, tullinger og helter. Alt på en gang. Novellen kan sees som en variasjon på myten om Sisyfos - synderen som ble dømt til i all evighet å rulle en diger stein oppover et bratt fjell og akkurat idet han når toppen, vakler han og mister steinen som ruller nedover igjen. Personene i «Ingens» er verken syndere eller kjeltringer som Sisyfos, men de er dømt til en liknende skjebne. Saabye Christensen er ikke så opptatt av hvorfor de må rulle steiner, eller hvordan. Han er opptatt av det ene, lille øyeblikket i et menneskeliv da foten vakler, hånden glipper og steinen, for første eller siste gang, smeller likegyldig nedover fjellskrenten.